Ole var stille og beskjeden, men han var trofast på møtene. Enkelte ganger dristet han seg til å lese noen bibelvers når det var vitnemøte. Men denne kvelden var det tydelig at han hadde noe helt spesielt han ville formidle.
Møtelederen hadde annonsert at det var klart for vitnesbyrd, om noen hadde noe på hjertet. Og det hadde Ole. Han hadde opplevd noe helt spesielt denne dagen som han ville dele med oss.
Da han reise seg kunne vi se at han skalv over hele kroppen. Tårene rant nedover kinnene i det han sa: "Jeg har sett Jesus i dag. Og hans ansikt var vendt mot Jerusalem". Vi lever i profetiske tider!
Hele møtet endret karakter. Nå var det Herren selv som tok over ledelsen og vi fikk alle en sterk guddommelig berøring. Det som hendte lever fortsatt dypt i min ånd.