Minstemann var bare ett og et halv år gammel da det skjedde. Plutselig ble han forkjølet og fryktelig tett. Vi ringte legen. Han beroliget oss. Dette ville snart gå over. Men gutten ble raskt verre. Han hadde store problemer med å puste og vi ringte legen på nytt. Nå kom han i ekspressfart.
Etter en kort undersøkelse, forstod han at nå er det alvor. Han bør sendes til sykehuset straks, var konklusjonen. Sykebil ville ta for lang tid og ville også være stor påkjenning for den lille. Han rekvirerte helikopter fra Tromsø. På kort tid stod vi plutselig oppe i en helt ukjent, dramatisk situasjon.
Vi sørget for at de andre barna ble tatt godt vare på. Selv måtte vi gjøre oss klare så fort som mulig. Nå var tiden dyrebar. Få minutter senere hørte vi helikopteret. Og snart sirklet over området der vi hadde vår bolig. Alt skjedde så fort. Snart satt vi fastspent i helikopteret med den syke gutten i armene.
På landingsplassen i Tromsø stod sykebil og personal klare for å ta oss til sykehuset.
Det ble en selsom opplevelse. Legen som tok i mot oss virket ung og uerfaren. Og han fikk også store problemer da han skulle sette inn en sprøyte. Den lille var blitt sløv og fjern nå. Jeg holdt han fast mens legen med skjelvende hånd gjorde det han mente var det beste i situasjonen.
Men da vi neste morgen kom tilbake til sykehuset, lå vårt barn i respirator. Vi ble urolige. En professor fra Harvarduniversitetet i USA som tilfeldigvis var på sykehuset der og da, mente imidlertid at dette skulle gå bra. Vi på vår side kunne ikke gjøre annet enn å stole på legene og håpe det beste.
Ta en pause nå, sa ansvarlig lege. Dere trenger å hvile litt. Vi gikk ut for å få litt frisk luft og samtidig få oss litt mat.
Da vi kom tilbake, kom sjokket. Et helt team av leger og sykepleiere tok i mot oss. De ba oss komme inn på et rom der vi kunne snakke sammen i ro og fred. Det var minst syv, åtte stykker av dem. Vi ante uråd – og tenkte rett. Han var død. Vi fikk se ham. Klemme og takke for den stunden vi hadde fått ha ham. Si farvel. Tårene rant uhemmet. Det var en smertefull stund.
Jeg så opp. Hele personalet fra sykehuset stod å gråt, mens jeg forsøkte å takke dem for deres innsats. Og fortalte samtidig om vår tro. En tro som innebærer at vi skal møte vår lille gutt igjen – en gang - i himmelen.
Så fikk vi den lille posen med klærne hans. Og reiste hjem.
Jeg kommer aldri til å glemme vår lille gutt som bare ble ett og et halvt år. Hans glade latter eller det lange lyse krøllete håret. Han lever i mitt hjerte og jeg ser fram til den dagen da vi skal møtes i en bedre verden. En verden hvor det ikke er noen sykdom eller død mer.