Presten stod på et torg i Leningrad og talte til en stor menneskemengde. Det virket ikke som noen av dem la merke til skuddvekslingen som pågikk i gatene omkring. Heller ikke skrikene og uroen.

Men det varte ikke lenge før alt kom nærmere og det ble uro blant tilhørerne ytterst i ringen. En uniformert soldat trengte seg gjennom ringen, mens han bannet og slo om seg med geværet. Han kom helt fram til presten og skrek: ”Du skal følge med meg”, idet han forsøkte å rive han med seg.

Presten ville vite hvorfor. Soldaten svarte at han verken ville vite noe av hans Gud eller hans religion. ”Jeg har ordre om å arrestere hver eneste en som preker religion. Kom med meg.”

Presten ba da pent om å få ti minutter til for å kunne avslutte sin tale, og deretter oppløse møtet i stillhet.

- Ja, la gå med det, mumlet soldaten og trakk seg litt til side for at presten kunne avslutte møtet.

Det ble noen helt spesielle minutter. Presten talte med bevisstheten om at han neppe kom levende fra det som nå foresto.

De ti minuttene var gått. Og presten vendte seg mot soldaten. Det han da fikk se, kom han aldri til å glemme.

Soldaten stod med bøyd hode og med luen i hånden, mens tårene rant ned over kinnene. Presten gikk bort til han, la hånden på skulderen og sa: ”Når er jeg klar, min venn. Gjør med meg hva du vil.”

Soldaten våget nesten ikke å se opp, da han med brusten stemme visket: ”Pastor, De sa at Gud elsket syndere. Kan han elske en slik som meg? Vet de hva slags menneske jeg er? Disse hendene er ennå varme etter menneskeblod, og jeg kom hit for å drepe deg. Mener du virkelig at Gud kan tilgi meg, en slik ussel synder?

Ja, var presten svar og sammen gikk de til kirken i nærheten hvor soldaten fikk gi sitt liv til den Gud han hele livet han hånet.