I London bodde det en enke som brukte all sin kraft og energi på å gi sitt eneste barn et godt og lykkelig liv. 

Men datteren havnet i dårlig selskap og trosset mors gode råd og formaninger. Det førte snart til et liv i ”sus og dus”, og til slutt rømte datteren hjemmefra.

Den nedbrutte moren forsøkte å finne en måte hun kunne nå datterens hjerte på og få henne til å vende hjem. Og kjærligheten er oppfinnsom!

Hun lot seg fotografere! Under hvert bilde skrev hun: ”Mitt barn når du ser dette bildet, husk da at jeg, din mor, elsker deg, og at mine armer alltid er utstrakt for å ta i mot deg”.

Bildene hengte hun opp på flere sentrale steder i London – der hun håpet at datteren skulle se dem.

Da datteren en kveld kom sammen med noen venner til en av byens fornøyelsessteder, ble hun lamslått av å se mors bilde og hennes gripende budskap på veggen. 

Blek og målløs vendte hun om! Tårene strømmet ned over kinnene mens hun med bankende hjerte løp til sin mor og sitt hjem. 

Stor var hennes forundring da hun fant døren åpen. Med bange anelser gikk hun inn. Moren var oppe, enda det er sent på kvelden. Da hun får se datteren i døren, går hun overveldende av lykke og med åpne armer i mot henne, – og oppløst i tårer omfavnet de hverandre.

Da datteren hadde grått ut ved mors bryst, sier hun: ”Men, kjære mor, hvorfor sitter du med åpne dører. Det kan være farlig her i London”.

"Min kjære datter", sier moren, ”det har jeg gjort siden du forlot meg, for at du, når du vendte tilbake, skulle ha åpen adgang, enten det var dag eller natt."