Forord

Denne rapporten var skrevet som en oppgave i faget Kommunikasjon og 
IKT-verktøy på Universitet i Agder. Under arbeidet fikk jeg god veiledning av kjente og kjære. Spesielt takk til Olav Fjærli som hjalp meg å komme i gang med skrivingen. Denne rapporten tar for seg noen av Jesu ord i Bergpreken. Bakgrunnen for denne rapporten er at jeg fikk i oppgave, nettopp i å skrive en rapport. Jeg valgte temaet Etikk og Kommunikasjon. Men fant ikke motivasjon i noe annet å skrive om enn å vinkle det hele inn i Bibelen, Guds Ord.

Mitt ønske og min bønn er at den kan være både oppbyggelig og ransakende, slik at den fører oss nærmere Herren, Jesus Kristus.

Gud velsigne deg kjære leser!

 

Innledning

Begrepet etikk er veldig omfattende. Vi opplever at temaet blir mer og mer viktig i samfunnet, både i forhold til politikk, næringsliv og den enkeltes hverdag.

I studiet etikk, stiller man ofte spørsmålet: Hvordan oppsto etikken?

Ettersom jeg har en kristen tro, mener jeg at all etikk har sin opprinnelse i Bibelen, Guds Ord. Jeg vil derfor se litt på dette med etikk og kommunikasjon ut i fra Bibelsk perspektiv.

Nå er Bibelen en stor og tykk bok. Jeg vil derfor si litt om Bergprekenen da mange mener denne oppsummerer Bibelens budskap. Jeg kommer til å ta utdrag fra Bergprekenen og si litt om hver av utdragene. Etikk er jo ganske omfattende, og en kan dra den langt i mange retninger. Kildene jeg bruker er stort sett Bibelen og kapittel 10 i boken Kommunikasjon, skrevet av Hans Herlof Grelland ved Universitet i Agder. Hovedforfatter av boken er Terje Karlsen.

Først tar vi en liten definisjon av etikk:

”Vi kan definere etikk som et systematisk forsøk på å besvare spørsmålet om hvordan vi bør eller best kan leve i forhold til oss selv og andre. For å svare på dette må vi også tenke over spørsmål om hva som er godt og verdifullt – hvilke verdier vi har – og hvilke plikter vi har. Kanskje vil du gå så langt som til å spørre hva som egentlig er meningen med livet, eller i det minste hva som er meningen med ditt liv?”

(Grelland, Kommunikasjon. s. 288)

 

Etikk og kommunikasjon ut fra Bergprekenen

La oss se på ett par eksempler fra bergprekenen.

Vi leser i Matteus 5, 38-45:

”Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.”

Jesus peker på ett gammelt bud: Øye for øye og tann for tann. Med andre ord: Hevn!

Mange mennesker har vært drevet av hevn i sitt møte med andre mennesker.

Vi kan egentlig si at Jesus ved sin kommentar bringer etikken inn i dette.

En Kristen skal ikke tenke på sine egne rettigheter, men på sine plikter, ikke på sine privelegier, men på sitt ansvar. Vi må altså ikke søke rettferdighet for vår egen del.

Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) studerte dette fenomenet at mennesker er villig til å gi slipp på alt det en eier og har for å hjelpe et annet menneske. Hva er det som instinktivt får oss til å hjelpe et annet menneske uten å tenke på konsekvenser?

Man kaller denne tanken Kantianisme (Økonomiens grenser og etikkens nødvendighet, Aasland, s. 30-31).

Jeg finner det svært interessant at Jesus peker på nettopp dette instinktet i Bergprekenen. Hva kan vel være en bedre etikk enn å vende det andre kinnet til, gå to mil med den som ber deg gå èn mil, velsigne den som forbanner deg og å elske våre fiender?

La oss se på enda ett eksempel fra bergprekenen, Matteus 7, 1-5:

“Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.”

Mennesker flest er opptatt av å se på hva andre gjør og vi bedømmer hverandre ut fra dette. Det er mye vanskeligere å snu pekefingeren og å se på seg selv.

Jeg vet ikke om du har opplevd hvor lite konstruktivt det er å bli kritisert og fordømt av de som står deg nærmest. Hvis du er i selskap; og ei mor, ei tante eller ei bestemor kritiserer deg, så får du lyst å rope ut: "jeg bestemmer selv, er førti år, og bestemmer selv om jeg vil spise opp ertene mine eller ikke. Jeg vet at det er sunt!" Og du sitter å tenker tilbake igjen, for dom gjør noe med oss, det setter igang de verste tankene i oss selv. "Hun skulle bare visst hvordan hun slurper når hun spiser, eller hun skulle bare ane hvordan hun alltid tar det beste stykket på fatet." Det får oss til å møte andre med piggene ute. Så tar jeg meg i det selv hvor lett jeg kritiserer de nærmeste jeg lever sammen med. Når jeg treffer broren min, så sier jeg: "Har du gjort leksene dine idag?, skal du ikke snart forstå hvor viktig det er med skole? Du kommer ingen vei uten den."

Lillebror er stor nok til å vite at det er viktig med skole, han trenger ikke høre det fra meg hver gang jeg ringer eller treffer han. Det får ikke frem en følelse i ham at:

"jo, det hadde kanskje vært klokt å gjøre litt mer lekser, bli mer strukturert, ikke konsentrere meg om noe annet." Nei, det får frem alle piggene, og alt det verste i han.

Og av og til, tror jeg at jeg gjør det med en ubevisst følelse at "jeg vet best", jeg har løsningen". Andre mennesker merker denne holdningen når vi møter dem slik.

 

Hans Grelland skriver dette i boken Kommunikasjon:

"Vi opplever ofte at det er lettere å være dømmende, manipulerende eller utøve skade mot et menneske som ikke er til stede, fordi vi slipper å konfronteres med den andres ansikt.

I den andres ansikt møter vi en etisk forpliktelse." (Kommunikasjon, Terje Karlsen, s. 311)

 

For å gå videre ser vi litt senere i samme kapittelet, i vers 12, der Jesus sier:

“Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.”

Dette kalles for den gyldne regel. Man kan vel også si det er etikk i et “nøtteskall”.

Hele begrepet etikk handler jo om å stille opp for andre. Ingen har vel definert dette bedre enn det Jesus gjør her.

Om vi studerer Jesus nærmere ser vi at Han ikke bare talte, men også levde slik.

Pastor Oddvar Søvik formulerer noen av Jesu egenskaper godt i

sin bok Bønn - framfor alt:

-    

-       "I lyset av Hans kjærlighet avsløres min egoisme, selvopptatthet og manglende omsorg for andre.

-       I lyset av Hans godhet avsløres min likegyldighet og latskap og hvor lite jeg er villig til å ofre.

-       I lyset av Hans mildhet avsløres min uforsonlighet og hardhet og hvor ofte jeg pukker på min rett.

-       I lyset av Hans nåde avsløres min manglende vilje til å bære over med og tilgi og være romslig og raus.

-       I lyset av Hans renhet avsløres alle mine urene tanker og urene motiver.

-       I lyset av Hans sannhet avsløres all min fusk, mine halvsannheter, min baktalelse, mine hvite løgner og overdrivelser.

-       I lyset av Hans vilje til å gi seg selv avsløres min trang til egen ære og posisjon.

-       I lyset av Hans ydmykhet avsløres min stolthet. Han vasket sine disiplers føtter, jeg vil helst slippe de simple jobbene.

-       I lyset av Hans tro og tillit til Gud avsløres min vantro, min frykt, min tvil til å ta Gud på ordet." (Bønn - Framfor alt, Oddvar Søvik, s. 41)

 

I boken Kommunikasjon skriver forfatteren av kapittelet, Hans Grelland, følgende:

"Et menneske er alltid en del av et felleskap. Du hører til en vennekrets, en familie, en bedrift, en by, en kultur, vår felles klode. Vi er avhengige av hverandre, og vi trenger felleskap med andre for å ha et godt liv. ...Men det som mer enn noe knytter oss sammen, er evnen til empati eller medfølelse. ...Empati er en svært viktig og verdifull egenskap som bør ivaretas og utvikles." (Kommunikasjon, Terje Karlsen, s. 289)

La oss reflektere litt over noen spørmål:

- Hvordan ville det vært å leve i en verden der alle hadde en så inderlig kjærlighet for hverandre at alle og en hver elsket sin neste høyere enn seg selv?

- Hva ville skjedd med vår empati og følelseliv over for andre når en oppriktig elsker sin neste?

For å dypere forstå hva kjærlighet er, henter jeg definisjonen for kjærlighet som er mest brukt i hele verden, nemmelig fra Bibelen selv.

"Kjærligheten er tålmodig, er velvillig.

Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke,

den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig,

søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt." - 1. Korinter 13,4-7

Tenk å leve i en verden:

- Der det ikke fantes noen som søkte sitt eget beste, men søkte sin nestes beste.

- Der man satte sine medmennesker høyere enn seg selv.

- Der man oppmuntret og gav skryt til hverandre.

- Der man ikke talte løgn eller halvsannheter eller baktalelse.

- Der man oppriktig gledet seg over den andres fremgang fremfor å ta til misunnelse.

Kan det forestilles hvor annerledes en slik verden ville se ut, mot den som er i dag?

Hva skulle avisene skrive om? Hva ville vært på Dagsrevyen hver kveld kl. 19?

Jeg tror at det er utover vår evne og tanke å forestille oss hvordan en verden i fullkommen kjærlighet ville være. Tenk på det mest kostbare du har av materielle ting. Ville du tenkt deg å gi det bort med oppriktig glede? Ville du hatt den følelsen at du virkelig brenner for at dette er noe flott som jeg har og jeg vil heller at andre skal ha glede av det? Med oppriktig kjærlighet, ville det ikke vært et menneske som misunner det som den andre har, det ville heller vært slik at man heller ønsket at andre skulle ha det fremfor seg selv.

Tenk deg alle etiske regler og normer, tenk deg det som vi kaller generell "folkeskikk",

ville ikke disse etiske spørsmål og all form for moralpreken fra lærere, foreldre og andre mennesker være overflødig hvis man elsker sine medmennesker?

Man behøver ikke å formane barn til å hedre sin far og sin mor, nei, barnet kunne vel ikke la være å gjøre det. Og ville det ikke være unødvendig å advare mot å slå ihjel eller drepe? Det ville vært en fornærmelse å be noen å ikke stjele - hvordan kan man stjele fra noen man elsker? Det ville være overflødig å forby noen å ikke snakke løgn til andre medmennesker. Hvis vi elsker alle og enhver, ville det vært det siste vi gjorde.

Det er underlig at vi ikke viser mer vennlighet enn vi i virkeligheten gjør.

Hvor lett lar det seg ikke gjøre? Hvor øyeblikkelig viser ikke virkningen seg?

Hvor sikkert bevares det ikke i hukommelsen? Hadde vi hatt noe vondt å si om en person som alltid hilste på deg med glede, hjelpte deg når du trengte det, var der for deg og alt som var denne personen sitt, var ditt.

Bibelens budskap og det som Jesus sier er at vi skal elske alle medmennesker.

Det står til og med; Kappes om å hedre hverandre! (Romerne 12,10)

Jeg vil si det slik at der det er kjærlighet, der er Gud. Fordi Gud er kjærlighet (1. Joh 4,8).

Elsk uten forskjell, uten beregning, uten overveielse.

For å gå over til den kommunikasjon Jesus fører i Bergprekenen, så kan vi se at Jesus var en mester i å kommunisere med andre mennesker, med stor dose kjærlighet og empati. Det står følgende i Matteus 7,29:

“For Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.”

 

Det finnes også fysiske beskrivelser av Jesus fra denne tiden som er godt bevart i nasjonale biblioteker verden over. Blant annet har vi et brev fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar. Jeg har tatt meg den frihet å fremstille dette brevet i sin helhet siden det er ganske veltalende når det gjelder Jesus og Hans kommunikasjon.

 

"Brevet fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar

Dette er en gjenskrift av et brev fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar som beskriver Jesu fysiske fremtoning. Det er kopier i The Congressional Library (Kongressbiblioteket) i

Washington D.C.

(Se også ”Akta Pilati”, som er Pilatus ́brev i sin helhet, funnet i Vatikanet på 1800- tallet. Utgitt av Esca Forlag, 1988. Overs. anm.)

 

Til Tiberius Caesar:

En ung mann dukket opp i Galilea som forkynte med ydmyk salvelse en ny lov i den Guds navn som hadde sendt ham. Først ble jeg redd for at hans hensikt var å oppvigle folket mot romerne, men min frykt ble snart drevet bort. Jesus fra Nasaret snakket heller som en venn av romerne enn av jødene.

En dag observerte jeg i midten av en gruppe mennesker en ung mann som lente seg mot et tre mens han rolig snakket til folkemengden. Det ble fortalt meg at det var Jesus. Dette kunne jeg lett ha skjønt, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga hans fremtoning et overjordisk preg. Han så ut til å være rundt 30 år gammel. Aldri har jeg sett et mer yndig og rent ansikt. Hvilken kontrast mellom ham og hans etterfølgere med sine sorte skjegg og brunlige hudfarge.

Jeg ønsket ikke å avbryte ham ved mitt nærvær så jeg fortsatte å gå, men ga tegn til min sekretær om å være sammen med gruppen og lytte. Senere rapporterte min sekretær at han aldri hadde sett i noen av filosofenes skrifter noe som kunne sammenlignes med Jesu undervisning. Han fortalte meg at Jesus var verken opprørsk eller oppviglende, så vi ga ham vår beskyttelse. Han var fri til å handle, tale, til å samle folk og snakke til dem. Denne ubegrensede frihet provoserte jødene, ikke de fattige men de rike og mektige.

Senere skrev jeg til Jesus og ba om et intervju med ham på pretoriet. Han kom.

Da nasareeren viste seg gikk jeg min morgen tur, og da jeg sto ansikt til ansikt med ham kjentes mine føtter som festet med jernhånd til marmorfortauet og jeg skalv i hvert lem som en skyldig forbryter, selv om han var rolig. For en stund sto jeg og beundret denne ekstraordinære mannen. Det var ingenting i ham eller i hans karakter som var avvisende, likevel følte jeg ærefrykt i hans nærhet. Jeg sa til ham at det var en magnetisk enkelhet ved ham og hans personlighet som hevet ham langt over hans samtidige filosofer og lærere.

Nå, ærede hersker, dette er de fakta omkring Jesus fra Nasaret og jeg har tatt meg tiden å skrive til deg i detalj vedrørende disse forhold. Jeg sier at en slik mann som kan forvandle vann til vin, forandre død til liv, sykdom til friskhet, stille den stormende sjøen, er ikke skyldig i noen kriminell handling og som andre har sagt, må vi være enig i at dette i sannhet er Guds sønn.

Din lydigste tjener, Pontius Pilatus"

Oversatt av Kris Guleng. De eldste beskrivelser av Jesu utseende. [online]. Tilgjengelig fra: http://rafaelsong.com/artikler/de_eldste_beskrivelser_av_yeshuas_utseende.htm [Lastet ned 09. september 2010].

 

Konklusjon

Utifra dette som jeg nå har skrevet i denne rapporten, vil jeg konkludere med at Bibelen

fører en veldig ransakende etikk der man raskt ser hvordan man er om man speiler seg mot Guds ord. Den treffer en selv dypt om man lar den tale til seg. Kommunikasjonen gjennom Jesus er også klar og tydelig. Bibelen er en kilde der vi kan lære hvordan det var ment vi skulle leve i forhold til andre medmennesker fra begynnelsen.

"For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det klver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og motiver." - (Hebreerne 4,12)

Dette bibelverset viser noe ved Guds Ord som er ganske vesentlig. Det står tveegget sverd. Det vil si at det taler til både den som taler Guds Ord og den som hører Guds Ord. Det virker begge veier for begge parter. Det eksponerer de innerste tankene man har, og avslører motivene sine. For eksempel at man skal gjøre noe godt og positivt for en annen. Hvis man da gjør det med tanken om at man håper å få noe tilbake, så viser Bibelen at det er ikke fullkommen kjærlighet. Nei, da er det egoismen som gir fordi man forventer noe tilbake. Jeg tror de fleste har opplevd hvor givende og hvor dypt gleden planter seg i hjertet når en ser andre mennesker bli glad for noe man gir som man kanskje til og med har laget selv. Det er en sann glede å kunne få gi.

Jeg må si at jeg selv synes at det har vært svært ransakende å skrive denne teksten selv. Guds Ord peker på mange områder i mitt liv. Det har vist meg mer av hvem jeg er. Jeg tror ikke jeg er den eneste som synes at samfunnet i dag blir preget av mer og mer egenrådighet og egoisme. Kjærligheten blir kald. Penger og velstand gjør oss mer uavhengige av hverandre samtidig som utviklingen går den veien at vi kan gjøre alt hjemmefra som å bruke bank på nett, facebook istedenfor å ringe, osv..

Vi kan ikke stikke under en stol at det var mer samfunn med hverandre for en generasjon siden. Der måtte vi forholde oss til mer mennesker muntlig, man kunne ikke bare sende en melding eller skrive på facebook. Skriftlig kommunikasjon er ikke like personlig som muntlig og den gir ikke samme informasjon siden du ikke kan se eller høre personen. Det er også lettere å skrive mer modige meldinger til hverandre. Man tør gjerne ikke å si det samme ved ansikt til ansikt.

Nå må jeg også si på slutten om denne rapporten, at mye av det jeg har skrevet er satt på spissen. Etikk er også et omfattende tema som man kan dra langt ut i mange retninger.

Jeg har tatt med det som lar seg gjøre på disse få ord i denne rapport.

Gud velsigne deg kjære leser!