Professoren og hans kone stod i dyp sorg ved sin eneste datters dødsleie. Blek og stille ligger datteren der med lukkede øyne. I flere timer har hun ligget slik uten å snakke. Døden ventes å tre inn i værelset hvert øyeblikk.
Foreldrene står begge urørlige, men moren roper inni seg til Gud om at han i sin nåde må ta i mot deres barn. Hos faren er bønnens kilde uttømt. Den berømte professoren har for lengst lagt sin barnetro på hylla.
Der ligger deres eneste barn, som er blitt oppdratt i tvil og vantro….. Kanskje professoren gjerne ville ha bedt nå?
Datteren åpner med ett sine øyne og gir faren tegn til å komme nærmere. Han bøyer seg ned over henne og hun visker:
"Far, hvilken tro vil du jeg skal dø på – din ellers mors?"
Spørsmålet slår ned i han. Han blir stående stum og kjemper voldsomt med seg selv. Så sier han fast og rolig: ”Mitt barn, du skal dø på din mors tro!”.
Et smil lyser opp i den unges pikens ansikt. Moren kneler ved sengen. Professoren nøler et øyeblikk, så kneler han også, ved hennes side – og Guds vei åpner seg på nytt for han...