Jordan (Trans Jordan til 1949) er den egentlige palestina-arabiske staten. Det innrømmet sågar Jordans forrige konge, Hussein. Trans Jordan ble i 1922 opprettet på et området som var lovet til jødisk bosetting, men Israel fikk bare 23 prosent at det landet de skulle ha fått.

Nylig hevdet USAs avgåtte utenriksminister, John Kerry, at Israel må gi fra seg land til palestina-araberne og fordømmer jødenes bosetninger i Israels kjerneland, Judea og Samaria. Visste ikke Kerry at araberne ikke godtar noe annet enn at Israel gir fra seg hele landet sitt? Dette gjelder både Hamas og al-Fatah. Vet han ikke at araberne ikke aksepterer å danne en demilitarisert stat? Israel kan ikke godta en stat som kan drive terror mot dem i enda større grad enn Gaza gjør i dag. Gir Israel bort det omstridte området, vil Israel selv ble bare 14 km bredt på det smaleste. Da er det livsfarlig for dem å ha terrorister og mulige okkupanter som naboer. 

Mange snakker om å dele Israel og Jerusalem på nytt, og araberne har fått FN og Vesten til å tro på løgnene om at Israel ikke har rett til å eksistere som stat, tross at det motsatte er folkerettslig bevist gjentatte ganger. Grunnleggerne av staten Israel, Herzl, Jabotinsky, Ben-Gurion, Begin, Shamir – samt en rekke eksperter på internasjonal rett – var nøye med at gjenopprettelsen av Israel skulle være korrekt iht. til internasjonale lover. 

Israel hadde to ganger tidligere eksistert som uavhengig stat. Det nye Israel vokste sakte og gradvis frem fra 1917 til 1948. Balfour-erklæringen (1917), San-Remoavtalen (1920), Resolusjonen i Folkeforbundet (1922), Den angloamerikanske Palestina-konvensjonen (1924), FN-planen (1947) og Proklamasjonen av staten Israel (14. mai 1948) var alle legale ledd i en prosess som skulle føre til at jødene fikk en liten stat i, det da lite beboelige landområdet, Palestina. 

Dersom Israel gir avkall på Judea og Samaria, kan de lett bli utslettet av raketter, fly eller stridsvogner fra aggressive islamistiske naboer som vil drepe dem, først og fremst fordi de er jøder, som var de som protesterte mest mot Profeten og hans nye religiøse, voldelige og imperialistiske ideologi i 623 ff. 

Israel gav som kjent fra seg Gaza i 2005, og registrer hva de fikk igjen for det, nemlig til nå ca. 14 000 raketter rettet mot sivile israelske mål. Dette har de angret bittert på og vil neppe gjøre et slikt feilgrep igjen.

Israel beseiret i juni 1967 en rekke aggressive araberland som også da hadde lovet å utslette Israel og å drepe alle jødene – eller kjeppjage dem alle på Middelhavet. Israel bekjempet araberne på seks dager og tok beslag i Gaza samt Judea og Samaria, som ikke var en nasjon, men et ingenmannsland, som ingen nasjon eide. Judea og Samaria var blitt ulovlig tatt av Jordan i 1948, noe det er samstemmig internasjonal enighet om.

Siden Seksdagerskrigen i 1967 har Israel fulgt to strategier/ «veier» når det gjelder synet på Judea og Samaria.

1. «DELINGS»-STRATEGIEN

Israel vil – offisielt – iht. sin utenrikspolitikk – gi nesten hele Judea og Samaria til araberne i bytte mot anerkjennelse som en jødisk nasjonalstat, at flyktningproblemet skal løses uten at de som dro og deres etterkommere får befolke Israel, at enda en eventuell ny palestina-arabisk stat skal være uten militære anlegg og våpen for å hindre at det blir en ny terrorstat slik Hamas’ Gaza har blitt etter at Israel frivillig trakk seg ut i 2005 og slik at Israels grenser blir trygge. 

Mange ganger (i 1937, 1947, 1967, 2000, 2001, 2008 og 2012) har Israel tilbudt å gi tilbake nesten hele Judea og Samaria, men araberne har hele tiden avslått, og de vil ikke forhandle. Det ser ut som de kun går med på en avtale der den jødiske staten raderes bort og jødene kastes på havet. J. fr. deres Charters som sier at Israel ikke fins og skal bort (selvmotsigende nok).

(Fredsforslaget fra Israel står – offisielt sett – fortsatt formelt ved lag.)

2. «BEHOLD LANDET FOR ISRAEL»-STRATEGIEN

Da Likud overtok i 1977, med sin leder Menachem Begin, besluttet man at Judea og Samaria skulle befolkes, for Judea og Samaria var en del av det historiske Israel. Dessuten var området en del av det området som jødene ble tildelt for bosetting av Folkeforbundet (FF) i 1922. Israel tok altså ikke området fra en «ny palestina-arabisk stat» i 1967 da araberne ville utslette jødene, men fra Jordan (Trans Jordan til 1949), en arabisk stat som altså ble lovet til jødisk bosetting. Israel fikk som kjent bare 23 prosent av det de ble forespeilet av FF. Araberne fikk 77 prosent, altså Trans Jordan.

Jødene erobret som sagt Judea og Samaria i en forsvarskrig fra Jordan– den egentlige og opprinnelige palestina-arabiske staten – under seksdagerskrigen i 1967. Jordan hadde – under krigen i 1948/49 – ulovlig okkupert området som palestina-araberne hadde avslått å bruke til dannelsen av nok en palestina-arabisk stat, noe FN hadde gitt dem lov til å opprette.

For å få plass til alle jødiske flyktninger fra store deler av verden, ikke minst fra mange araberland som forfulgte og/eller ville drepe alle jøder, startet Israel derfor å bosette jøder i Judea og Samaria under ledelse av landbruksminister Ariel Sharon. 

Israel er under 22 000 kvadratkilometer (mindre enn Nord-Trøndelag), og trengte plass til å bosette de flere millioner som kom på relativt kort tid. På knappe 70 år har folketallet blitt ca. 15 ganger større! Bosettingen har derfor siden foregått i stor stil. Man ville stenge PLO ute og forhandle direkte med Jordan hvis deler av området skulle tilbakeføres til araberne. I 1988 frasa Kong Hussain av Jordan seg retten til Judea og Samaria, og araberne forberedte dannelsen av nok en palestina-arabisk stat – i tillegg til Jordan som de hadde fra før.

Både Ben Gurion, Meir, Shamir og Rabin var skeptiske til en tredje stat i «Palestina» i tillegg til jødenes Israel og arabernes Jordan. Skulle man gi fra seg vitale områder og nesten dele Israel på midten på det smaleste? I så fall ville man vanskelig greie å forsvare seg mot et massiv arabisk angrep, og det lille landet kunne lett bli delt i to; noe som ville være skjebnesvangert.

Under Oslo-forhandlingene ble tanken om Stor-Israel reversert, men da hadde alt ca. 200 000 jøder bosatt seg i det omstridte Judea og Samaria og om lag det samme i Øst-Jerusalem. Mange flere er kommet etter den tid, og stadig flere jøder må flykte fra islamistisk jødehets og drap av jøder verden over – ikke minst fra Vest-Europa, for eksempel fra Frankrike, Tyskland, Sverige og Belgia.

Disse to nevnte strategiene/ veiene er etter min mening vanskelig – om ikke helt umulig – å forene. Da Israel gav fra seg Gaza, måtte 8000 jøder nærmest tvangsflyttes. Dette skapte store bølger og enorm splid i det israelske samfunnet. 

Jeg for min del tror ikke det er mulig å tvangsflytte mange hundre tusen fra Vestbredden. Jeg tror heller ikke at araberne er villige til å danne en ny arabisk stat uten forsvar all den stund deres fremste mål er å utslette Israel og drepe alle jøder. Jeg formoder også at den offisielle strategien om å dele lille Israel ikke er alvorlig ment fra Knesset og regjeringen, for man vil neppe ta sjansen på nesten å dele dette minilandet i to. Offisielt kan man likevel «mene» dette fordi man vet at araberne ikke vil gå med på en deling; de vil nemlig bare akseptere å få «hver tomme av Israels jord» (jfr. deres Charter og uttalelser).

Min spådom er at en ny deling av Israel ALDRI kommer til å skje! Nå er islam-vennlige Obama byttet ut med Israelvennlige Trump.

KONKLUSJON:

1. Fredsutsiktene er dystre så lenge Vesten og synes å støtte feil side i denne konflikten og fortsetter å finansiere palestina-arabernes terror-regimer som ikke VIL ha fred med staten Israel fordi de benekter Israels rett til å eksistere og jødene å ha et trygt lite tilfluktssted som er under en sekshundre-del av arabernes landområde. De vil heller aldri godta å danne en demilitarisert stat fordi deres mål er å fjerne Israel som nasjon. 

2. Israel har som nevnt tilbudt fred og landavståelse overfor palestina-araberne i 1937, 1947, 1967, 2000, 2001, 2008 og 2012. Araberne VIL ikke forhandle, men sier de vil drepe jødene, som verken har rett til land enn til å eksistere. Er det noen andre nasjoner som kan forhandle med en motpart som kun har ett hovedmål: Å ta livet av dem?

3. Israel er nødt til å kontrollere Judea og Samaria selv militært for å berge sin lille stat. Araberne i disse områdene har jo også indre selvstyre. 

3. Jordan er den egentlige palestina-arabiske staten. Israel gir ikke fra seg sitt kjerneområde til enda en militarisert arabisk stat uten kamp til siste mann. Forhåpentligvis får de støtte fra USA igjen siden Obama og Kerry ble fjernet fra makten. Trump har i hvert fall lovet å støtte Vestens buffer mot barbari, vanstyre og kaos.