"42 Da sa Jesus til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. 43 Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter. 44 Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv." - Matt 21,42-44
Det var vanlig i Østerland når de bygde hus, særlig når det skulle være en stor offentlig bygning, at de bygde av store, tunge steiner. Huset ble på denne måten veldig tungt, og derfor var det nødvendig både å ha en fast grunnvoll, som Jesus taler om, og å ha gode sammenføyninger. Noe av det viktigste i et hus er hjørnene. For å gjøre huset riktig solid, valgte de en stor og solid stein til å legge i hjørnet. Ofte valgte de blandt hjørnesteinene som var mer solid og bedre enn de andre. Det var den beste og viktigste av dem og ble gjerne kalt "hovedgjørnesteinen". Det var ikke mange steiner som av bygningsmennene ble ansett verdige til en slik plass.
"Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke." - Jes. 28,16
Nå vet vi at Jesus sammenlignes med en slik hovedhjørnestein. Men bygningsmenne forkastet ham. De hadde ikke i det hele tatt bruk for ham i den religiøse bygning. Men om disse forkastet ham, så ble han ikke forkastet av den store, himmelske Byggmester. Han opphøyet Jesus til å bli hovedhjørnesteinen. Derfor leser vi: "Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." (Salme 118,22-23).
Som Peter sier til rådsherrene i Jerusalem: "Han er steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein." - Apg 4,11
Og Paulus skriver til menigheten i Efesus: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden." Ef 2,19-22
I stedet for å velge Jesus som den største å beste, som hovedhjørnestein, så snublet de over denne stein. Jesus ble til anstøt for dem.
"For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." - 1 Kor 1,21-25
La oss ikke ta anstøt av Jesus, men heller søke ham av hele vårt hjerte slik at vi kan bli frelst. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
"1 Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. 2 Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melken, for at dere ved den kan vokse til frelse 3 - så sant dere har smakt at Herren er god! 4 Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. 5 Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. 7 Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein 8 og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt. 9 Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, 10 dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn." - 1. Peter 2,1-10
