Hun var en av mine viktige støttespillere i de tidlige ungdomsårene. Nicoline var en eldre, gråhåret dame, gift med stallmesteren på den store gården der jeg vokste opp.

De bodde bare noen hundre meter fra oss, i en stor leilighet med høyt under taket - i andre etasje. Den gangen synes jeg den måtte være alt for stor til bare to personer. De hadde nemlig ingen barn.

Hun var både høyere og kraftigere enn sin mann. Men var mild og snill. Derfor var det lett å ty seg til henne når jeg var alene hjemme eller lengtet etter litt ro fra det livet som av og til kunne bli hos en familie med fem barn og mange kamerater på besøk.

Nicoline var alltid hjemme og der var jeg alltid velkommen. Jeg fant henne som regel ved kjøkkenbordet foran en åpen bibel. I leiligheten var det alltid helt stille. En stillhet som gjorde godt for et aktivt og travelt barnesinn.

Det merkelige er at jeg ikke kan huske at vi snakket så mye sammen. Jeg kunne sitte helt stille i lange stunder og bare lytte. Det var som stillheten snakket til meg, ikke med ord, men gjennom atmosfæren og inntrykkene fra vegger, tak, gulv og møbler. Innimellom ble stillheten brutt av lyden fra den store veggklokka i stua.

Det hendte at Nicoline tok meg inn i den romslige stua og viste meg gjenstander de hadde arvet eller fått ved spesielle anledninger. Hun fulgte gjerne opp med å fortelle når og hvordan den eller den spesielle gjenstanden var kommet inn i huset. Tror jeg har interessen for gamle ting fra den gangen.

Møtene med Nicoline opplevde jeg som gode og spennende. Stundene ble alltid avsluttet med bibellesning og bønn. Hun var en bønnens kvinne – og jeg vet at jeg stod på hennes bønneliste så lenge hun levde.

Stillheten i Nicolines hjem ble en lærdom som viste meg veien til en kilde hvor jeg gjennom hele livet kunne hente ny kraft og styrke.