Retten som helsepersonell har til å reservere seg mot å medvirke til provosert abort, av samvittighetsgrunner, har vært under sterkt press, spesielt etter 2014.

Feministbevegelsens kamp for en ukritisk abortrettighet, såkalt "fri abort" gir ikke mye rom for etisk refleksjon og motforestillinger. Men hvem trenger vel noen annen realitetsorientering enn det som uttrykkes i retten til fri abort ? Det er tragisk at den gamle leksa om råderett over egen kropp stadig framføres som argument. Selv om man ikke ønsker å bli orientert om det så er det like fullt en realitet at fosteret aldri har vært og kommer heller aldri til å bli en del av kvinnens kropp. 

Enhver lege, vitenskap og sunn fornuft bekrefter at menneskelivet starter ved befruktningen. Det er da uforståelig at slik argumentasjon fortsatt har gehør hos mange.  Spesielt leger burde vite bedre og ta konsekvensen derav. Men, det blir vel for uutholdelig også for dem å ta innover seg en slik erkjennelse, har en sagt A så får en si B, om så i ren fornektelse. Noen som nevnte samvittighet ?

Kvinner må bli spart for belastningen med å konsultere en lege som ikke klarer å forholde seg helt nøytral og slik står i fare for å påføre abortsøkende kvinner merbelastning med slike holdninger, sies det.
Da blir mitt spørsmål til disse som ikke tillegger fosteret større menneskeverd ; hva med merbelastningen som oppleves av den andre siden ? En må kunne anta at også kvinner som vurderer abort forventer at helsevesenet skal ta sin rolle på alvor og tilby en utfyllende informasjon om de muligheter som finnes og slik kanskje også bli oppmuntret til at det vil gå bra å bære frem barnet, i det minste ha et større beslutningsgrunnlag om de velger abort. 

Første setning i abortloven er grunnleggende for hele dens legitime gyldighet ; «Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg». 

Ut fra klager som stadig kommer for dagen er det åpenbart leger og helsepersonell som trenger instruks i at det her også menes informasjon om bistand og hjelp som samfunnet kan yte i forbindelse med fullgått svangerskap, fødsel og småbarnsperioden forøvrig og ikke bare teknisk informasjon om det å foreta en abort. Det er ikke få kvinner som kan bevitne å ha blitt utsatt for slike uprofesjonelle, nedverdigende og rett ut ærekrenkende holdninger i møte med helsevesenet. Dette representerer et større problem, både i omfang og konsekvens, enn om enkelte abortsøkende skulle være så uheldig å møte holdninger om at det som vokser i magen faktisk er et lite menneskeliv med dertilhørende menneskeverd.

Bemyndiget helsepersonell som unnlater å gi lovpålagt informasjonstilbud om samfunnets bistand også ved fullendt svangerskap og fødsel og kanskje til alt overmål øver et abortpress med dårlig skjulte holdninger og tilsiktede ytringer, bør klages inn til helsetilsynet slik at de kan bli gitt en instruerende advarsel og om nødvendig avskjedigelse ved gjentatt uønsket praksis. En slik praksis skyldes enten enfoldig misstolkning av intensjonen i abortlovens ordlyd eller så er den i verste fall bevisst mangelfull og manipulativ. 

Ettersom dette er et dypt etisk tema som gjerne trigger sterke følelser bør en styrke reservasjonsretten istedenfor å svekke den. En styrket reservasjonsrett vil ikke representere en begrensning men en selvsagt berikelse av helsetilbudet for den aktuelle pasientgruppen. 

Dersom det blir for utfordrende å ivareta hensynet til begge sider for helsevesenet, så er kanskje løsningen private verdibevisste legekontor og klinikker, for å supplere et fritt helsetilbud i dette landet. Reservasjonsretten er i første hånd viktig for å ivareta velferd og moralsk integriteten hos berørt helsepersonell. Eller, skal det kanskje være slik at helsepersonell det gjelder må velge mellom sjelekvaler og yrkesforbud, fordi de av samvittighetsgrunner ikke ønsker å bidra i å utføre provosert abort ? Og skal ikke leger, av samme grunn, få lov til å ta det de opplever som sin legeed på alvor lenger ? 

Dette er samvittighetsspørsmål som gjerne også omfattes av livssyn og derfor sorterer under sosialdemokratiets viktigste forutsetninger; religionsfrihet og ytringsfrihet. Om ikke reservasjonsretten får stå sterkt i slike saker så forvitrer demokratiets grunnpilarer og vi blir alle tapere. Formodentlig handler ikke sann feminisme om å innføre et meningsdiktatur men heller å styrke valgfrihet i en bredere forstand. Skal valgfriheten være reell må også vilkårene for å få barn stå sterkt. Da også spesielt vilkårene, og respekten, for de som velger å bære fram barn med ekstra utfordringer. Dette er vårt felles samfunnsansvar.

Samuel Hellesø

Trondheim