Her fortelles det om Abraham at ham hadde to hustruer. Den ene, Sara, var en fri kvinne han hadde Guds løfte om at han skulle få en sønn med. Den andre var Saras trellkvinne, Hagar.
Nå var det slik at det gikk hele 25 år fra de hadde fått dette løftet om en sønn, til Herren oppfylte dette løftet. Dette gjorde at de mistet tilliten til oppfyllelsen og tenkte de skulle "hjelpe Herren litt" ved å finne på en liten snarvei. I den tiden var det slik at om en trellkvinne ble gravid og ”fødte i sin eierinnes fang” tilhørte barnet eierinnen. Derfor foreslo Sara for Abraham at han skulle ta Hagar også ”til ekte” – dv.s. gå inn til henne og gjøre henne gravid – slik at løftet fra Gud på den måten ble oppfylt.
Selv om Herren flere ganger hadde gitt ham løftet om å få en sønn med Sara lot Abraham seg overtale til dette og resultatet var at trellkvinnen, Hagar, ble gravid og fødte en sønn som fikk navnet Ismael som betyr "Gud hører".
Abraham ble svært glad i denne sønnen, men han ble til problemer når løftesønnen, Isak, ble født av Sara en del år senere. Ismael foraktet Isak og da vi vet at Ismael ble stamfar til araberne mens Isak er jødenes stamfar, vet vi også at dette problemet er minst like aktuelt i dag som den gang.
Paulus overfører her i Galaterbrevet dette problemet mellom to folkeslag eller nasjoner, til menighetslivet, og sier det er et bilde på forholdet mellom to pakter. Guds lovpakt med Israel og Guds nåde og trospakt med menighetene. Han viser til berget Sinai – der de ti bud ble gitt – som det som ”føder barn til trelldom ” mens for de troende viser han til ” det Jerusalem som er der oppe” som menighetens mor og kaller oss for ”løftes barn, liksom Isak”. Den ene er arving, den andre er ikke arving og det gjør at den som ikke arver, forfølger arvingen. Ordet oppfordrer oss her til å "drive ut trellkvinnen og hennes sønn".
Dette at Abraham hadde to sønner med to forskjellige mødre illustrerer at det er to forskjellige måter å dyrke Gud på. Den ene er i alle ting å sette sin lit til Gud og hans løfter, den andre er å forsøke å tilfredsstille sin herre med i alle deler å gjøre rett og følge herrens minste vink, slik en tjener eller en slave lever sitt liv. Når en så feiler, forventer en straff og når en så ”får det til” forventer en belønning. Dette er slik som ”verdens barnelærdom” fungerer, og når en da ser at dette prinsippet ikke fungerer kommer bitterheten og sjalusien i forhold til løftets barn for fullt. Kain og Abel er vel det første eksemplet på dette, men det har fulgt menneskeheten som en mare helt fra syndefallet og opp til i dag.
Paulus samler sin erfaring i et liv med Gud slik: ”men av Guds nåde er jeg det jeg er og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.”
Kristendom, kristenliv og tjeneste er ut fra det: Av nåde, til nåde og med nåde.