Han sto et stykke fra korset sammen med noen soldater. Du så det med en gang, denne mannen var ikke noen hvem som helst. Både holdning og manerer, vitnet om autoritet, respekt, og disiplin. Kroppen tilhørte en atlet, veltrenet, spenstig, muskuløs på de rette steder. Blikket fast og uredd. En typisk centuron, kaptein over hundre av verdens beste soldater. Denne stilling fikk ingen uten å ha utmerket seg i kamp, samt vist gode organisatoriske evner og lederegenskaper.

Jobben var på det nærmeste ferdig, forbryterne hang på korset, livet ville ebbe ut, sakte men sikkert. Metoden, døden på korset, er tillagt Nimrods dronning Semiramis, denne grunnleggeren av Babylons mystiske religion. Dette ble regnet som den mest grusomme metode for å avrette mennesker, men stort sett bare benyttet mot mordere og andre større forbrytere.

Hele jobben var som regel ukomplisert, bare man fulgte regelverket. Før korsfestelsen skulle alle hudstrykes. Den dømte ble avkledd og bundet fast til stolpen. En lærrem rev etter hvert huden opp i strimler. Noen ble gal av torturen, andre døde. Dette siste måtte selvsagt unngås, man risikerte å miste ansikt dersom en død, ble korsfestet, det var liksom bare halve straffen. Med riktig bruk av hudstrykningen, ble ofret så fysisk knust, at det lot seg korsfeste, nærmest uten innvendinger.

Disse jødene fant på de rareste ting, for eksempel de forbryterne som hang på korset. To kunne regnes som områdets mest forherdede og grusomme forbrytere, med mord og ran på rullebladet, de fortjente sin straff. Men så var det tredjemann.... Han skulle lide døden fordi han kalte seg Guds Sønn. Om en romer hadde kommet med denne påstanden, ville han bare ha møtt smil og klapp på skulderen. Høye idealer var noe man verdsatte, det kunne sikkert sammenlignes med Solens sønn, dette som mange soltilbedere gjerne kalte seg. Men denne jøden skulle altså miste livet på den verst tenkelige måte, fordi han kalte seg Guds Sønn! Å bli korsfestet for en slik påstand, var mere enn en ærlig romer kunne begripe!

Pilatus førsøkte lenge å få Jesus frigitt, men da folket ropte at han ikke var keiserens venn, ble han redd, og dømte en mann som var uskyldig, til døden.

Det var vanlig at man hengte opp en plakat på korset, som fortalte hvorfor denne var korsfestet. På Jesu kors lot Pilatus skrive "Jødenes Konge". Dette var begrunnelsen for dødsdommen. Yppersteprestene og de skriftlærde ville at skriften skulle forandres til "han sa at han var jødenes konge". Men Pilatus hadde vond samvittighet og svarte grettent: Det jeg skrev, det skrev jeg. 

Prester og skriftlærde sto rundt korset og ropte hånsord. Noen spyttet, andre ristet på hodet. "Du som skal bryte ned templet og reise det opp igjen på tre dager, stig nu ned av korset, så skal vi tro på deg!" Den ene røveren så en mulighet til å høste anerkjennelse, og deltok i spotten, mens den andre var mer ettertenksom. Han tok til å irettesette sin kamerat og henvendte til Frelseren med disse ord: "Jesus, kom meg i hu, når du kommer i ditt rike!"

Bønnen gikk til en døende mann, hudstrøket og med blodet rennende ned over ansiktet fra en krone av torner, presset brutalt ned mot hodebunnen. Med tørre stive lepper, hørte høvedsmannen at Jesus sa: "Sannelig sier jeg deg i dag, du skal være med meg i paradis."

Selv i denne smertens stund, hadde Frelseren omsorg for en angrende synder. En som ikke hadde utført annet storverk her i livet, enn at han i nødens stund, ropte til Frelseren, men dette rop er en dømt synders eneste håp. Jesus frels meg!

Høvedsmannen følte at det var noe som ikke stemte, et eller annet lå i luften. Som deltager i mange slag hadde han ofte kjent samme stemning, like før to hærer skulle tørne sammen til en kamp på liv og død. Naturen holdt pusten, dyr og fugler virket skremte, alle følte at noe redselsfullt kom ubønnhørlig nærmere.

"Men fra den sjette time til den niende time, ble det mørke over hele landet. Og ved den niende time, ropte Jesus med høy røst. Eli, Eli! Lama sabaktami. Det er min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg." (Matteus 27:45-46)

Like etter lød ropet. "Det er fullbrakt!" (Johannes 19:30)

 "Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han." (Lukas 23:46)

Det var ved aften ofrets tid. Kl. 15:00 på ettermiddagen.

På samme tid er Templet i Jerusalem fylt med mennesker, lammet ligger klar, presten har løftet kniven.
Da spjerres det mektige teppet, som skiller det hellige og aller helligste. Teppet er 18 meter høyt, og tykt som en knyttneve. Lyden er overdøvende, folk skriker av redsel, da dette symbolet på Kristi legeme, åpner passasjen for hvert søkende menneske inn til det aller helligste. Et kraftig jordskjelv ryster hele området, gravene åpnes, hellige menn står opp, det lyner og tordner. (Matteus 27:50-54)

Men da høvedsmannen og de som holdt vakt med ham over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de såre forferdet og sa: "sannelig, denne var Guds Sønn!" 

Hedninger, soltilbedere, slike som ikke kjente den evige Gud. Men helter fra mange slag. Uredd og umulig å bløffe, sannet at Jesus var Guds Sønn, da de så miraklene som ikke lot seg bortforklare.

Ropet tordner mot oss, fra to tusen år tilbake; SANNELIG !! DENNE VAR GUDS SØNN!!