Innhold

Innhold.........................................................

Forord..............................................................

Innledning, 1-3...............................................

A. Hilsen, 1-2..................................................

B. Velsignelse, 3............................................

1. Ros for tidligere lojalitet, 4.......................

2. Formaninger, 5-11.....................................

A. Om å elske hverandre, 5-6........................

B. Om å forkaste vranglære, 7-11..................

Avslutning, 12-13.............................................

Forord

I motsetning til Johannes' 1. brev er angitt både avsender og mottaker, brevet er fra "den eldste" til "den utvalgte frue og hennes barn" (v. 1). De eldste kirkes tradisjoner går ut på at dette brevet, så vel som 1. Johannesbrev, er skrevet av apostelen Johannes.

Det er delte meninger om hvorvidt "frue" (gr. Kyria) skal oppfattes rent bokstavelig, om en kristen kvinne, eller billedlig, om en kristen menighet. De fleste fortolkere holder på det siste. Mye i brevet kan også tale til fordel for denne oppfatning, bl.a. overgangen fra 2. person entall (versene 4, 5) og til 2. person flertall (versene 8, 10, 12). Jf.

Mye tyder på at Johannes skrev alle de tre brevene som bærer hans navn rundt 90 e.kr., like etter at Johannes' 1. brev ble skrevet.

Brevets bakrunn og hensikt, som i 1. Johannesbrev, er vranglærere som benektet inkarnasjonen. Men mens vranglæren i 1. Johannesbrev var noe en sto midt oppe i, er den i 2. Johannesbrev nærmest sett på som noe kommende. Nøkkelordet i vårt brev er "sannhet", vesentlig i betydning av den kristne lære.

Innledning, 1-3

A. Hilsen, 1-2

1 Den eldste - til den utvalgte frue og hennes barn, som jeg elsker i sannhet, og ikke bare jeg, men alle som har lært sannheten å kjenne,

Johannes nevner hverken sitt navn eller sin tittel i innledningen (apostel). Han var "den eldste", en mann som alle de kriste i Lille-Asia kjente godt. Det var mange eldste i menighetene, men bare en som kunne kalle seg "den eldste".

Det var den sanne kjærlighet som bandt apostelen til den eller dem han skrev til. Kyria kan være en egennavn. De fleste er av den oppfatning at brevet er stilet til en kristen menighet, og at barna betegner medlemmene i denne.

2 for den sannhets skyld som blir i oss og skal være med oss til evig tid:

Det legges stor vekt på sannhet i dette brevet. Bare i åpningsversene (v. 1-3) nevnes sannhet fire ganger. Vi elsker ikke hverandre fordi vi temperamentsmessig går godt sammen, eller fordi vi sympatiserer med hverandre, men fordi vi deler sannheten. Vi har ikke bare lært den objektivt å kjenne, men den forblir i oss som en iboende kraft, og den skal være med oss bestandig. Så lenge sannheten er i oss og med oss, vil kjærligheten vare ved.

Den viktigste grunnen til at vi må forbli trofaste og ikke fare vill, er at vi får eie en evig sannhet.

B. Velsignelse, 3

3 Nåde, miskunn og fred fra Gud Fader, og fra Jesus Kristus, Faderens Sønn, skal være med oss, i sannhet og kjærlighet.

Den samme trefoldige, guddommelige velsignelse brukes i innledningen til pastoralbrevene. De tre ordene sammenfatter Guds nådige omsorg for mennesket. Nåden gis fritt og ufortjent. Miskunnhet er det aktive Guds inngrepen den opplever som er i nød. Nåden går forut for miskunnheten. Fred er resultatet for alle som mottar Guds velsignelse i Kristus.

Sannhet og kjærlighet, som nevnes til slutt i verset, er de dominerende toner i brevet.

1. Ros for tidligere lojalitet, 4

4 Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det budet vi har fra Faderen.

Det er svært vanlig i de apostoliske brevene at man begynner med en gledesytring. Paulus gjør det i åtte av sine brev. Johannes kan ikke glede seg over dem alle, men "noen" vandrer i sannheten, og det gleder ham. En sammenligning med 3. Joh. 3 tyder på at den informasjonen som førte til hans gledesytring, kom fra reisende predikanter. Det er mulig at de fra tid til annen kom til han med rapporter.

Påbudet må enten være "Det nye bud" om å elske som Kristus elsket (jfr. 1. Joh 4,21), noe som passer godt med vers 5, men det kan også bety budet om tro og kjærlighet (1. Joh 3,23).

2. Formaninger, 5-11

A. Om å elske hverandre, 5-6

5 Og nå ber jeg deg, frue, ikke som om jeg skrev et nytt bud til deg, men det er det vi har hatt fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre.

Budet var ikke noe som Johannes hadde funnet på, og det var heller ikke nytt av dato. Det var Faderens bid, gitt ved Sønnen (Joh 13,34). Apostelen inkluderer seg selv og alle kristne blant dem som er forpliktet til å leve etter dette bud.

Formen på henstillingen er som når en likemann ber en annen, noe som taler om deres enhet i Kristus.

6 Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter hans bud. Dette er budet, slik som dere hørte det fra begynnelsen, at dere skal vandre etter det.

Kjærligheten består av dette. Den er en oppfyllelse av Guds vilje. I vers 5 nevnes det opprinnelige bud, budet fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre. I vers 6 understrekes det at kjærligheten er oppfyllelsen av dette budet. I vers 5 finner lydigheten uttrykk i kjærligheten, i vers 6 finner kjærligheten uttrykk i lydigheten. Det klareste uttrykk for kjærligheten er lydighet mot Guds vilje.

Kjærligheten motiverer til lydighet.

"Fra begynnelsen" refererer til de tider da de først ble undervist i den kristne tro og tok imot den.

B. Om å forkaste vranglære, 7-11

7 For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist.

Apostelen taler ikke bare om kjærlighet og sannhet som går hånd i hånd, men finner det også påskrevet å gi advarsler når det gjelder dem som forkynner løgn. Tegnet på en antikrist er at han ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød (1. Joh 4,3). Det at man ikke bekjenner, er det samme som at man fornekter.

Inkarnasjonen er ikke bare en historisk begivenhet. Inkarnasjonen er den avgjørende frelseshistoriske begivenhet som er prøvestenen for all kristologi. Denne historiske kjensgjerning gir grunnlaget for og muligheten til samfunn med Gud.

At det er så mange forførere og løgnere, er en sterk advarsel til dem at de Kristus-troende må vandre i sannhet og etter Herrens bud.

8 Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn!

De må vokte seg så ikke alle disse forførere og bedragere skal forstyrre det verk som pågår i dem. Advarselen mot å miste og oppfordringen til å motta full lønn, peker mot Kristi domstol, der enhver skal få igjen etter det han gjort (2. Kor 5,10). Å vende seg bort fra troen eller vike av fra Kristi vei, resulterer i evig tap. Men den som blir i Kristus, får evig lønn. I en "full lønn" er det ingen ting som mangler.

9 Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen.

De falske lærerne påberopte seg høyere kunnskap som var i strid med apostlenes lære. I virkeligheten hadde de brutt sitt forhold til Gud.

En del manus har uttrykket "gå framover" i stedet for "slår inn på avveier", noe som i tilfelle må bety en ironisk bemerkning i forbindelse med den såkalte kunnskap som de falske lærerne bekjente seg til. Verbet uttrykker "framgang" i en lære som går utenom Kristi undervisning. Den som går utenom ham og læren om ham, har ikke Gud som sin Gud, uansett hvor mye han hevder at han kjenner ham.

10 Om noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen!

Nå følger en anvisning på hvordan de skal forholde seg til falske profeter (vers 7). De hadde en klar plikt på seg til å ikke ta imot slike når de kom. Det at de ikke skulle hilse ham velkommen, kan også bety at de ikke skulle gi ham noen hilsen når han gikk, det vil si, de skulle ikke be ham komme igjen.

Johannes forbyr ikke alminnelig høflighet, men nekter oss å handle slik at vi oppmuntrer vranglærerne i deres verk.

Det er forførere og antikrister som behandles på denne måten. I sin lære ringeakter de Kristus, og de er farlige med sin smittsomme forkynnelse. Godhet og kjærlighet har sine grenser. Det er ikke lenger godhet og kjærlighet om man åpner seg for en som blir til skade for mange. Det er fårende som skal fødes, ikke ulvene!

Denne harde avvisningen må ses i lyset av Guds kjærlighet. Ettersom vranglærerne faktisk bekjemper Guds kjærlighet, slik den er åpenbart i Jesus Kristus, kommet i kjød, må kjærlighetens apostel kjempe imot dem. Oppfordringen til å unnlate og ønske dem velkommen synes å gjelde offisielle lærer med offisiell forkynnelse i "huset". Dette siste forstås best om det hus der menigheten er samlet.

11 For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.

Her angis den egentlige grunnen til at de skal være avvisende mot forførere. Ved å by slike velkommen, gjør de felles sak med dem. Kairo var den vanlige hilsen både når man møttes og skiltes. Ikke engang en slik hilsen skulle de gi forførerne.

Forførernes vranglære var ikke bare en beklagelig feil. De ringeaktet Kristus, og det er ond gjerning, for det sender sjeler i fortapelsen. Man skal holde dørene stengt for slike proselyttmakere som søker inngang hos kristne for å utøve sin virksomhet.

Avslutning, 12-13

12 Enda jeg har mye å skrive til dere, så vil jeg ikke gjøre det med papir og blekk. Men jeg håper at jeg kan komme til dere og tale muntlig med dere, så vår glede kan være fullkommen.

Konklusjonen på dette og neste brev er omtrent den samme (jfr. 3. Joh 13,14). Johannes visste at det var bedre å tale sammen enn å korrespondere pr. brev.

Blekket var vanligvis laget av sot og vann, blandet med gummi.

13 Din utvalgte søsters barn hilser deg.

Hvis Johannes skriver til en menighet (se vers 1), er dette en hilsen fra en menighet til en annen. Alle kristne er medlemmer av den samme troens familie.

(Kilder: Studiebibelen, ESV studybible, Guds Ord stuiebibel, Norsk Studiebibel, Dake Study Notes m.m.)