Her tales det om en ny og levende vei, som Kristus har innvidd for oss. Ved Jesu blod har vi adgang til å gå inn i helligdommen, ikke en som er gjort med hender, men selve himmelen. Vi kan gå dit hvor Gud Fader har sin trone, der Jesus sitter ved hans høyre side, som den store yppersteprest.

Vi har også frimodighet til å benytte oss av denne adgang, og denne har vi også ved Jesu blod. Uten dette middel ville det vært umulig for oss å komme fram for den levende Gud.


Himmelen er jo selve målet for oss som kristne. Dit skal vi til slutt. Men det er også herlig at vi, mens vi er på jorden, kan ha adgang til himmelen.

Det å be til Gud er intet mindre enn å gå i inn i himmelen i sin ånd. Vi kan legge fram alle våre begjæringer for Herren, ja, tale med ham. Bønn er noe mer guddommelig enn vi riktig forstår.

Kristi forsoning er selve skapergrunnlaget for bønnens liv. Uten denne ville vi ikke hatt noen adgang til Gud. Men ved den kan enkle mennesker trede fram for Gud.

Vi kan ikke finne i Skriften at mennesket ba før fallet. Våre første foreldre hadde samfunn med Gud i Edens hage, men de ba ikke til ham. Det var først etter fallet og etter at det første løftet om forsoningen var gitt at menneskene begynte å be. Den første gang vi hører om bønn er i 1. Mos. 4,26:

"Set fikk en sønn og kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn."

Da dette skjedde, hadde det første løftet blitt uttalt:

"Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl." - 1. Mos. 3,15

Kristus skulle komme, og han skulle ødelegge djevelens lumske planer med menneskeheten. Jesus Kristus skulle ikke bare forstyrre hans planer. Han skulle knuse hans "hode". Dette gjorde han og åpnet dermed adgangen til frelse med sitt blod på korset.

Da Enosj ble født begynte påkallelsen til Gud. Dette er nokså betegnende, for Enosj betyr svakhet, udugelighet og hjelpeløshet. Det er når en kommer dit, at en begynner å be. Og det står så herlig at "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom 10,13). Alle som har gjort dette ned gjennom tidene har fått oppleve sannheten av det.

Gud innførte en nådetilstand i den gamle pakt, så alle de gammeltestamentlige hellige ble født på ny ved troen på det som skulle komme. Vi blir det ved troen på det som er skjedd - på Golgata. Abraham, Enok, David og de andre ble rettferdiggjort i troen på det som skulle komme.


I Hebreerne kapittel 11, er det beskrevet mange troshelter. Der står det om disse gamle:

"I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden." - Heb 11,13

Ved gudstjenesteordningen som kom i stand ved Moses, ordnet også Gud en "taleforbindelse" med seg, og dette var det viktigste i hele gudstjenesten. Tabernaklet besto av tre hoveddeler: Forgården, det hellige og det aller helligste. I forgården hadde de alminnelige mennesker adgang, i det aller helligste var det bare ypperstepresten som hadde adgang, en gang i året, på den store forsoningsdagen, Yom Kippur. Der inne i det aller helligste sto paktens ark, og lokket på denne ble kalt nådestolen. Her sto to kjeruber, som hadde vinger som vendte mot hverandre.

Når vi gjennom forhenget kommer inn i "Det aller helligste" møter det oss bare en synlig gjenstand: Paktens ark med nådestolen.

Mange har stusset ved at Hebr. 9,3-4 plasserer røkofferalteret i Det aller helligste, mens 2 Mos. 30 plasserer det i "Det hellige". Enkelte har ment at det her foreligger en åpenbar feil. For røkofferalteret kunne umulig stå på to steder samtidig.

Men dette kan vi ta med ro, for saken lar seg lett forklare.

Som vi vet falt tjenesten i Tabernaklet i to akter. Den første var forlikelsestjenesten som fant sted ved kobberalteret og ved nådestolen i Det aller helligste. Og den ble utført bare én gang om året. Den andre del var den daglige tjeneste som foregikk i "Det hellige". Og det var i forbindelse med denne tjeneste at presten brente røkelse på røkofferalteret.

På forsoningsdagen ble det ikke forrettet noen tjeneste ved røkofferalteret i "Det hellige". Men da tok Aron varme glør i et ildkar fra røkofferalteret - og røkelse og gikk innenfor forhenget og brente røkelse i dette karet foran nådestolen. På denne måte ble røkofferalteret en dag i året representert i Det aller helligste ved røkelseskaret. Da er det klart, at det er tjenesten på forsoningsdagen, og ikke den daglige tjeneste som Hebreerbrevet sammenligner med Kristi tjeneste, er det selvsagt, at vi må finne røkofferet i "Det aller helligste".

I røkelseskaret var helligdommens ild tent, og lysskinnet fra denne det eneste lys i det aller helligste. Det fantes ingen annen lyskilde. Når ypperstepresten gikk inn i helligdommen på den store forsoningsdagen, ventet hele menigheten utenfor. Presten stenket blodet på nådestolen og la av kryddersalven på helligdommens glør. Da steg det sakte en ild opp, og røyken steg opp under kjerubenes vinger. Gud hadde sagt at i denne stund ville Gud komme sammen med presten og si ham det han skulle gå ut til folket med. Dette kan en lese om i 2. Mos. 25, 22 og 30, 36.

I Johannes´ åpenbaring leser vi om hva røkelse er et symbol på:

"1 Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time. 2 Og jeg så de sju englene som står for Gud, og det ble gitt dem sju basuner. 3 En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. 4 Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner." - Åp. 8,1-4

Vi skal ikke her gå videre inn på dette i Johannes Åpenbaring, men vi kan se at de helliges bønner er som røkelse. Det står at røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner.

Dette er det fineste og klareste bilde vi har i Det gamle testamente på vårt bønneliv. Gjennom blod og røkelse hadde de samfunn med Gud. Gjennom forsoningen i Kristus Jesus har vi fått denne herlige bønneforbindelsen med Gud.

Ute i forgården sto folket og ventet på å høre lyden av yppersteprestens trinn. Han hadde gullbjeller og granatepler nederst på kanten av sin kjortel, så de kunne høre ham når han kom. Det var en fin lyd! Det er alltid en fin lyd med det guddommelige! Når han kom ut tilsa han dem syndenes forlatelse for et helt år. Deretter la han den aronittiske velsignelsen på dem.

Jesus utførte også sin forsoning i bønnens ånd. I Heb. 5,7-9 heter det at Jesus frambar bønner og tårer og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Da han var fullendt i sin lidelse ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.

"7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. s8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis." - Heb 5,7-10

I sin fornedring kunne han stadig tale med sin Far, i bønn. Derfor står det også så mye i Bibelen om at Jesus bad. Forbindelsen var så klar at han kunne si: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30). Ved Lasarus grav kunne han si: "Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg..."(Joh 11,41f) Jesus gjorde alle sine gjerninger ved den Hellige Ånds bistand. Å studere Jesu bønneliv er noe av det finste man kan gjøre, og det er han som er vårt store eksempel også på dette området. Når vi ser på dette, så kjenner vi vel også trangen til å be som disiplene: "Herre, lær oss å be." (Luk 11,1)

I Getsemane tok han med seg tre av disiplene sine, Peter, Jakob og Johannes. Han ville at de skulle være med i bønn. Selv slet han seg fra dem og begynte sin svære bønnekamp. Disiplene sovnet under byrden, og Jesus vekket dem og oppfordret dem igjen, men enda en gang sovnet de. Jesus ba: "Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din." - Lukas 22,39-46

Det er som om han vil si: "Er det en annen måte jeg kan redde verden på, en annen vei å gå, så la meg gå den, hvis ikke, så la din vilje skje!" Det står at en engel kom og styrket Jesus. Engelen ba ikke og tok ikke bønnekampen fra ham, for etter dette ba Jesus enda mer inntrengende. Og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.

Hva besto denne styrke i, som Jesus her fikk? Jeg tror at engelen hadde med seg et svar fra Faderen på Jesu bønn: "Om du vil, så la dette begeret gå meg forbi!" Jeg tror at Faderen ga Sønnen beskjed om at han skulle seire, det skulle komme en herlig frukt av denne kamp. I den evige verden skulle det stå en skare ved hans side, frelst fra evig død.

Fra dette øyeblikk er det noe så majestetisk over Jesus. Tidligere har han sagt at han engstet seg, gruet seg og var forferdet, men fra nå av er alt strøket av ham. Følg ham hele veien videre og du vil se at dette er rett. Han var Mesteren, Kongen, den suverene.