Tanker og sinn er utsatt for en massiv påvirkning. Mange føler seg presset. Det er så mye vi både burde og skulle ha gjort. I blant kan det oppleves som å være på en karusell som går fortere og fortere.

 

Vi vil gjerne av. Men er samtidig redde for å bli hengende etter. Derfor mobiliserer vi alt vi har av evner og krefter.

 

Det moderne mennesket forsøker så godt det kan, men det røyner på. Vi strever og stresser. Allikevel strekker ikke tiden til. Det blir sjelden tid til stillhet og ro.

 

Selv ikke Guds menighet har ikke maktet å stå i mot presset fra verden på dette området. Paulus`ord om ikke å skikke seg lik med denne verden, ikke la seg prege av verdensånden, er en betimelig påminnelse.

 

Vi har behov for stillhet, ikke bare utenfor oss, men inni oss. Den som ikke faller til ro, ikke tar tid til hvile og stillhet, går glipp av noe vesentlig. Det er en menneskelig, og ikke minst en åndelig lov at de største og viktigste verdiene bare kan oppleves i stillhetens rom.

 

Her vil jeg først og fremst peke på den åndelige dimensjonen. Hva åndelig stillhet er og hva den kan føre oss inn i.

 

 

Åndelig avspenning

 

Stillhet handler om å kople fra, være uforstyrret, falle til ro! Komme inn i en åndelig hvilestilling med indre balanse og likevekt. «Kom avsides med meg og hvile dere», sa Jesus. Matt.17.1-8 og Mark.6.31 og flg.

 

I arbeidslivet er stress og utbrenthet et hett tema. Stress er når vi som mennesker

ikke lenger styrer oppgavene, men oppgavene styrer oss. Tiden strekker ikke til. Oppgavene og kravene i en hektisk hverdag fylles hele vår tilværelse. Resultatet er utslitte og resignerte medarbeidere.

 

Innen idretten lever man i spenningen mellom avslapning og overtenning. Det hjelper ikke om man er i aldri så god form hvis en ikke klarer å slappe av i de avgjørende øyeblikk! Det virker hemmende slik at de ikke klarer å ta ut sitt potensiale.

Utslitt, resignert, hemmet og uten evne til å ta ut vårt potensial. Slik må det ikke bli i Guds menighet!

 

Kristus har gjennom sitt verk på Golgata gitt oss uanede muligheter, tilgang til et mektig åndelig potensial som han vil vi skal ta ut og omsette i vår praktiske hverdag. Men da må vi ikke stresse, men slappe av og finne veien inn i den åndelige hvilen hvor vi satser på Jesus og ikke på egen innsats eller prestasjoner.

 

Salmisten sier i Salme 23.2: «Han leder meg til hvilens vann…..» Er du å finne der? Eller er det storm og uro i ditt indre?

 

Da Jesus kom til sine venner i Betania møtte han en irritert Marta som klager over søsterens passivitet! Men den travle Marta hadde misforstått. Det er ikke vår innsats, vår aktivitet eller våre kraftanstrengelser som fører Guds rike videre!

 

Guds rike kan bare overleve og vokse om vi inntar Maria-plassen ved Jesu føtter, dvs. overgir oss selv og vårt eget til Kristus. Avsetter tid til stille stunder hvor den himmelske Mester får forme våre liv til ærens kar.

 

 

Å lytte

 

Det er ikke lett å lytte dersom det larmer omkring oss. Slik har mange det i sin hverdag. Det er uro og larm både utenfor dem og inni dem!

 

Stillhet er en betingelse for å kunne høre skikkelig! Jo mer stillhet, jo bedre hører vi! Det er nok ingen tilfeldighet at Gud ofte taler til oss i stille nattetimer og når vi er alene.

 

Bibelen og historien er full av eksempler på det. En av dem handler om Samuel.

Gud ropte på ham i nattens stillhet. Han hadde noe viktig å meddele. Samuel skulle være en kanal for Guds budskap til sin samtid.

 

Men Samuel hadde enda ikke lært å gjenkjenne Guds stemme. Så han ble forvirret over det som skjedde inntil han fikk undervisning av presten Eli. Så når Herren talte fjerde gangen, svarte Samuel: «Tal, herre, din tjener hører!» 1.Sam.3.4,7 og 10.

 

Bror og søster; hvordan er det med din åndelig hørsel? Har du lært å kjenne igjen Herrens stemme blant alle de andre stemmene som så gjerne vil komme til orde i våre liv?

 

Er du lydhør når Herren taler eller er du åndelig hørselshemmet?

Gud vil oppøve vår åndelige høresans og føre oss inn i en åndelig posisjon hvor vi er i stand til å høre hva Ånden sier til menigheten!

 

«Bøy deres øre hit og kom til meg», sier Herren. «HØR! Så skal deres sjel leve…» HØR på meg! Så skal dere ete det gode og deres sjel skal glede seg ved de fete retter. HØR på meg! Så skal dere ete av landets frukt. Es.55.2-3.

Gud har aldri ment at vi skulle tumle rundt i ørkenen, slik Israel gjorde. Han vil ha oss inn i løfteslandet hvor vi får leve et rikt liv i alt det herlige han av nåde har beredt for oss!

 

 

Tid til å vente

 

Vi løper ofte foran Gud. Vi lar oss lede av vår egen menneskelige iver, istedenfor av Den Hellige Ånd. Derfor uteblir resultatene og vi står skuffet tilbake!

 

Hemmeligheten å oppleve Guds velsignelse, seier og fremgang, er at vi våger å vente på Guds time. Det Gud gjør, gjør han på sin måte og i sin tid.

 

Det fikk Abraham og Sara oppleve på en sterk og overbevisende måte! De hadde helt fra de tidlige år fått mektige løfter fra Gud! Blant annet at de skulle bli til et stort folk. Som stjernene på himmelen og som sanden på havets bunn, «slik skal din ætt bli.» 1.mos.15.5 og 1.mos.22.17.

 

Men det varte og det rakk. Ingenting hente! De ventet og ventet og til slutt måtte de innse at det Gud hadde sagt, var en umulighet, rent menneskelig. Da er det lett å gi opp!

 

Men om Abraham står det skrevet: «På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud æren. Og han var fullt viss på at det Gud hadde lovet, var han også mektig til å gjøre» Rom.4.20-21.

 

Og v.19:»Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme som alt var utlevd - han var jo snart 100 år -, og på Saras morsliv som var utdødd.

 

Men det han ventet tålmodig i tro på Guds time! Og det var han i stand til fordi det han så med troens øye hadde større innflytelse på hans liv, enn den virkelighet han så med de naturlige øynene.

 

Jakob klarte ikke å vente slik som sin bestefar Abraham! Han forsøkte i stedet å ta en snarvei til Guds velsignelse. Men snarveier blir ofte omveier.

 

For Jakob ble det en periode på 20 år hvor han levde lunkent og sløvt med en begrenset Gudskontakt.

 

Når og hvordan kom forandringen? For den kom!

 

Vi leser så gripende om dette i 1.mos.32.22-32. Jakob var kommet til et punkt i sitt liv da han ikke lenger orket å leve med uoppgjorte ting i sitt liv, verken ovenfor Gud eller mennesker.

 

Ved Jabboks vadested opplever han det dramatiske vendepunktet! Han sender sine tjenere, sine nærmeste og alt han eier foran seg. Så blir han alene tilbake!   Oppgjørets time er kommet! Han kjemper med Gud til morgenen gryr.

Etter gråt, erkjennelse og bønn om nåde, opplever han sitt hjertets eneste og dypeste lengsel; Guds velsignelse!

 

Og når alt var over, står det at solen rant over hans liv, men han haltet på sin hofte!   Jakob var blitt et nytt menneske - et menneske som hadde lært å stole på Gud i stedet for å gå sine egne veier.                                          

 

Es.40.31:«…..men den som venter på Herren får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette».

 

 

Stille tillit

 

I Esaias 30.15 leser vi: «I stillhet og tillit, skal deres styrke være». Stillhet er et tegn på tillit! Og sammen er stillhet og tillit et vitnesbyrd om åndelig styrke!

 

Min åndelige styrke ligger ikke i at jeg roper høyt, er sterkt engasjert, dristig og pågående, rent menneskelig! Men at jeg i stille tillit til Herren forholder meg rolig i forventning til at han skal gripe inn å løse og forvandle mennesker og situasjoner.

 

I 2.mos.14.8-16 leser vi om hvordan Moses var kommet i en håpløse knipe sammen med et helt folk på 2 millioner mennesker.

 

De var nettopp befridd fra Egyptens trelldom og stod nå ved Rødehavet. Foran dem lå havet, på begge sider var det fjell og bak dem kom den egyptiske hæren nærmere og nærmere!

 

Folket urolige, de knurret og angret på at de forlot kjøttgrytene i Egypt. Men Moses var en mann som regnet med Gud, som hadde tillit til Guds løfter, derfor steg han frem og sa: «Frykt ikke! Stå nå her og se Herrens frelse. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille!»

 

Herren bad Moses løfte staven og havet, og det delte seg i to. Egypterne druknet med hele sin hær. 2.mos.14.15-18.

 

Mange har hørt historien om da Ålesund brant. En gudfryktig bror, Gunnar Valde ble varslet av Gud om det som skulle skje, men fikk samtidig et løfte om at han selv ikke hadde noe å frykte!

 

Natten mellom 23.og 24.januar 1904 brøt bybrannen ut. I løpet av 16 timer var 11000 av byens 13000 innbyggere husløse.

 

Da flammene nærmet seg Valdes hus, ble kona urolig og begynte å bære ut møblene til tross for protester fra mannen.

 

Valde selv satt stille inne i stuen og leste Salme 91 om hvordan Herren verner om sine. Som ved et Guds under ble ikke en gang malingen på huset svidd. Mens alt det kona hadde båret ut for å berge, brant opp!

Daniel trygg i Guds bevarende og beskyttende makt da han sammen med sine venner ble kastet i ildovnen. Dan.3.17-29

 

Da Israel inntok Jeriko ser vi et folk som i stille tillit til Guds plan og Guds makt vant en overlegen seier. Josva 6.10.

 

La oss legge ned våre egne planer og heller satse vårt liv og våre krefter på Herrens planer. Da blir vi aldri skuffet.

 

«Bare i håp til Gud er min sjel stille….» Salme 62.2,6-9.