Å kjenne Gud

"Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier!" - Salme 25,4

Dere kjenner kanskje alle historien om Samuel som tjente Herren under Elis oppsyn. Det står nemmelig at han tjente Herren (1. Sam 3,1), men han kjente ikke Herren (1. Sam 3,7). Det går altså ann å tjene Gud uten å kjenne ham.

Litt kjennskap til Gud er verd mer enn en hel del kunnskap om ham!

Man kan vite en hel del om Gud uten virkelig å kjenne ham. Jeg er sikker på at dette er aldri blitt riktig klart for mange av oss. Vi er svært interesserte i teologi. Vi leser bøker med teologisk stoff. Vi lærer å finne fram i Skriften. Vi er aktive i menigheten. Alt dette er godt, men interesse for teologi og kunnskap om Gud og evne til å tenke klart og snakke godt om kristne temaer er ikke det samme som å kjenne ham.

I vår tid mangler det ikke på bøker om kristne emner, eller prekener i våre menigheter. Vi får høre og lese om hvordan vi skal be, hvordan vi skal vitne, hvordan vi skal lese vår Bibel, hvordan vi skal ofre av pengene våre, hvordan det er å være ung og gammel kristen, hvordan man skal bli en lykkelig kristen osv... Hva man enn kan si om alt dette, er det helt sikkert at man kan ved hjelp av det lære en hel del om annenhånds praktisering av å være kristen. Altså man lever på andre sin tro.

Det er mange kristne i dag som sliter med sitt selvbilde når de måler seg opp mot Guds ord. Man tenker at man skulle vært sånn eller sånn. Man synes man ikke lykkes i det å være en kristen. Man fordømmer seg selv.

Bibelen taler meget sterkt om sammenhengen mellom synd og kjennskap til Gud.

"Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud. Til skam for dere sier jeg det." - 1. Kor 15,34

Dette ordet taler alvorlig til oss. Men, det må også være sagt at det er stort sett alltid to sider ved en sak. Når Paulus her sier ganske skarpt, våkn opp for alvor og synd ikke!, så sier han dette med kjærlighet for lesere og hørere av brevet. Og hvorfor sier han våkn opp? Det jeg tror Paulus mener her er at vi må våkne opp i vår ånd! Ikke bare leve på andres opplevelser med Gud. Ikke bare gå i våre vante daglige rutiner, men at vi må våkne opp for ALVOR! Vi trenger et personlig forhold til Gud. Og det er det Gud ønsker. Han ønsker å lære deg hvem han er. Han ønsker å vise deg sin herlighet.

Det er når vi selv begynner å søke Gud, det er når vi selv tar tid i bønn og leser Guds ord, det er når vi tar tid til å lengte og vente på Herren at vi forandres, det er DA vi får et liv med kraft.

Vi kan lese et meget sterkt ord i Daniels bok som omhandler kjennskap til Gud.

"Men de av folket som kjenner sin Gud, skal stå fast og holde ut." - Daniel 11,32

"Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand." - Ordspråkene 9,10

"inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, " - Efeserne 4,13

Vi har denne skatt i leirkar

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." - 2. Kor. 4,7

Det er underlig at Gud vil legge den største skatt i verden ned i noen usle, skrøpelige leirkar. 
Men apostelen gir oss grunnen til dette. ”For at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss.”

Kraften er Guds, og han vil at den alltid skal bli ved med å være hans. Den blir aldri vår.

Kraftkilden ligger alltid oppe i himmelen og ikke i oss. Og så lenge vi er i forbindelse med den, har vi Guds kraft. - Så lenge - men heller ikke lenger. Uten troens forbindelse med Gud er vi fortsatt like svake. Vi må alltid, hver eneste dag, ved hver eneste oppgave, i hver eneste kamp, ha ny kraft fra ham.

For en visdom! Og hvor herlig det er!

Da blir vi ikke fristet til å søke kraften i oss selv eller til å regne med det vi føler eller ikke føler. Det eneste vi har grunn til å undersøke, er om vi er i den levende forbindelse med Gud som troen gir.

Er vi det, så kan Gud gi oss sin rike kraft til det som han vil bruke oss til.

Og så kan han også få hele æren og vi kan rose oss av Gud og ikke av oss selv.

Selv Jesus sier: "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg." - Joh 5,30

"Og av meg selv gjør jeg ingenting, men slik Faderen har lært meg, slik taler jeg dette." - Joh 8,28

Hvorfor var det slik for Jesus da? Han som var sann Gud! Han kunne jo bare ved sin allmektige kraft gjøre som han ville av seg selv. Nei, Jesus tok på seg en tjeners skikkelse. Han satte sitt liv til for å vinne for seg selv en brud av menneskene på jorden. La oss lese fra Paulus´ brev til Filipperne.

"La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre*, til Gud Faders ære." - Filipperne 2,5-11

Han var prøvd i alle ting. Han var sant menneske og sann Gud på samme tid.

"For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd." - Heb 4,15

Jeg vil gjerne avslutte med en oppmuntring og formaning:

"Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren, nå og til evighetens dag! Amen." - 2. Peter 3,18