Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og ... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.