Paulus blir den mest markante og opprivende apostelen av dem alle. Han får åpenbaringer som utfordrer rabbinsk jødedom og skaper i noen tilfeller ulegelig sår mellom jødedommen og dets yngre bror kristendom. Dessverre har Paulus sin teologi blitt brukt som en brekkstang for dispensasjonalismen for å forklare at Paulus opprettet et nytt evangelium som stod i strid med Jesu ord i de fire evangeliene. Dette er den kristendomsforståelse som skaper flest misforståelser og diskusjoner mellom kristne i dag. I dag kamuflerer denne forkynnelsen seg under nådeforkynnelse, antijudaisme, eller som ett nytt Pauli evangelium som er i strid med Jesu evangelium og dermed gitt kun for de jødekristne.

For å kunne forstå Paulus sin teologi trenger vi også å vite hvem rabbineren Paulus var før møte med Jesus på vei til Damaskus. Det nye testamentet forteller imidlertid ikke alt for meget om hvem Paulus var før den dramatiske omvendelsen. Tradisjonen vil ha det til at han forfedre kom fra Galilea. Årsaken til at de utvandret til Tarsus i Kilikia er uvisst. Uansett her vokser jøden Saulus opp (Ap.gj. 22,3). Han er også en ektefødt og stolt hebreer, omskåret på den åttende dag, tilhørende Benjamin stamme. Apostlenes gjerninger 23,6 forteller også at han i en stolt tradisjon av fariseerer velger å følge sin far og forfedres lærevei.

Detaljen i Filliperbrevet at han er en hebreer født av en hebreer forteller også at han ikke var blitt oppslukt av den gresktalende delen av jødedommen utenfor Judea. Stoltheten i hans menneskelige arv skjules heller ikke når Paulus legger vekt på at han innehar romersk statsborgerskap, som var en rett en kunne betale for å få. Han var ingen hvem som helst. Etter Paulus sin omvendelse ser man også at hans stolthet ikke lå i en hellenistisk oppfatning av livet, men i den jødiske forståelsen. Han diskuterer livlig med både epikureiske og stoiske filosofer på Areapagos. Hans artikulering var heller ikke blitt polert med veltalenhet og gode filosofiske argumenter fra de greske tanker. Han viser i Korinterbrevet en lett forakt for den menneskelige visdom som ligger den greske filosofien. Denne holdningen har han nok ervervet seg gjennom hjemmet og den senere fariseiske skolen til Gamaliel.

Paulus ønsket å leve ut den fariseiske grunntanken om å tjene Jehova og sørge for at alle andre gjorde det samme. Hans gudsfrykt var virkelig en frykt for å ikke å tjene Gud på den riktige måten. Til og med de nyomvendte av den såkalte Veien trengte å innordne seg den fariseiske oppfatningen av Torah. Paulus hadde trolig allerede i sitt fariseiske liv en opplevelse av et kall for at folkene skulle erfare Herren gjennom Torah og ett rett liv.

Paulus ser derimot ikke ut til å følge Hillels linje i sin forkynnelse med å vende det andre kinnet til og velsigne dem som forfølger deg, men han satser på ett kort. Saulus ønsker å være flinkeste elev i klassen. Han ønsker å gjøre de mennesker som han tror vil føre til korteste vei i karriere stigen til lags i det han dømmer de troende til en grusom død. Paulus ser ikke ut til å ønske noe direkte blodskyld over sitt eget hode når vi får høre hans eget vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 22:3-5

"Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag. Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner. Det kan både ypperstepresten og hele eldsterådet bevitne. Av dem fikk jeg også brev med til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem, for at de skulle bli straffet."

Paulus så derfor ut til å havne mellom barken og veden når omvendelsen er ett faktum. Han kan ikke lengre fullføre sitt «plettfrie» liv og han en vandel som behaget den fariseiske gudsdyrkelsen. Ei kunne han smelte sammen de jødiske tradisjoner med sin nyervervede kallelse fra Apostlenes gjerninger: Men han (Jesus) sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.

Paulus måtte søke Gud for å finne den riktige veien for sitt fremtidige liv. Men så plutselig midt i all forfølgelse og nidkjærhet for Torah som Paulus tjener Gud gjennom blir han kastet av hesten og forblindet som i en himmelsk intervensjon.

"Men da jeg var på veien og nærmet meg Damaskus, da strålte plutselig ved middagstider et sterkt lys fra himmelen om meg. Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger. De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke. Jeg sa da: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg opp og gå inn i Damaskus! Der skal det bli talt til deg om alt det du er bestemt til å gjøre. På grunn av glansen av dette lyset kunne jeg ikke se. De som var med meg, leide meg da ved hånden, og jeg kom inn til Damaskus. Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der, kom til meg, stilte seg foran meg og sa: Saul, bror, se opp! Og i samme stund fikk jeg synet igjen og så opp på ham. Han sa til meg: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og til å se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn. For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn! Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det meg at jeg kom i en henrykkelse. Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg." (Ap gjerninger 22:6-18)

En ting som Paulus definitivt ikke forkaster fra sin tidligere tradisjon og lære er sin opposisjon til de hellenistiske strømninger. Paulus sin lære var basert på den samme tro på jødiske enhet mot de hellenistiske kreftene som ønsket å radere ut troen på monoteismen. Her stod Paulus på samme linje som de øvrige jødiske og senere jødekristne medbrødre.

Men i møtet med Jesus utvides misjonen til å innlemme alle folkeslag. Paulus kjenner sin jødiske historie: Gud har innlemmet de hedenske folkeslag til gudsriket. Han forstår plutselig at denne åpenbaringen må intensiveres.

Paulus hoved oppgave blir å finne en teologisk plattform for å kunne foredle evangeliet slik at de hedenske folkeslag utenfor Israel også lett kunne gripe dette nådes evangelium. Opposisjonen til Paulus ligger ikke først og fremst i å avslutte Torah sin påvirkning på livet, men å innlemme hedningene i Kristus.

Paulus primære oppgave er som han selv sier det i Galaterbrevet 2:7-8

"Tvert imot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. For han som ga Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han ga også meg kraft til det blant hedningene."

Paulus med sin nidkjære bakgrunn hadde ingen planer om å svikte det kall som han fikk på veien til Damaskus. Men han skjønner tidlig at det budskapet som han kommer til å presentere for hedningene vil være ett tveegget sverd og også ramme de troende av jødisk herkomst.

I Galaterbrevet 4:21-26 får vi innblikk i Paulus sin streben etter å få menigheten til å fatte hvordan de skulle forstå loven i forhold til Kristus.

"Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven? Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinnen. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnens sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor."

Retorisk er jo dette å tråkke i salaten i forhold til rabbinsk jødedom. Å sammenligne Torah med Hagar og ikke matriarken Sarah fornærmer jødisk teologi. Å forstå kristendommen i sitt jødiske lys er ikke å legge ned alle stridigheter, men å se sammenhengen. Vi som kristne må også orke å forholde oss til jøder med forskjellige oppfatninger og vis versa. Paulus får i sin omvendelse en dobbel forståelse av det skrevne ordet. Han opplever at Jesus legger til rette en forståelse av at Loven fra Sinai ikke oppfyller nåden, men ser at Jesus med verket i Jerusalem som vår virkelige matriark.

Paulus har sterkt behov for å avgrense jødedommens sermonielle krefter for å kunne stå oppreist i sin forkynnelse for hedningene. Derfor tar Paulus tak i Abraham og setter de kristne i samme situasjon som ham. Abraham troens far. Situasjonen før Dekalogen (de 10 bud) er for Paulus situasjonen for hedningene i Paulus sin menighet. Abraham ble jo rettferdiggjort utelukket gjennom troen. Nå skjer det samme gjennom troen på Kristus. På grunn av at den rabbinske jødedommen fra ca 160 år f. Kristus helt klart så hedningene som en del av Guds planer også før Jesus, måtte Paulus forsvare menigheten mot at de skulle gjeninnføre sermonielle lover som en del av prosessen for å bli helliggjort.

Husk at mange hedninger i de første jødekristne forsamlinger også huset såkalte rettferdige hedninger. Disse trodde på den jødiske Gud uten kanskje å gjennomføre alle sermonielle vedtak i synagogene. Paulus så imidlertid faren med at hedningene måtte judaiseres for å kunne oppnå frelsen. Paulus ble med sine egne ord, en forsvarer, av det evangeliet i kraft av sitt kall til hedningene, ikke for å avskaffe det for de jødiske troende.

Paulus er ingen motstander og utfører ingen erstatning av det jødekristne evangeliet. Paulus beviser jo med å omskjære Timoteus at det er ikke judaismen som er problemet, men han ønsker ikke at Loven skal stå i veien for Kristus. Men han hadde ingen innvendinger med å bruke judaismen når det gagnet evangeliet. Han motsetter seg ikke overholdelsen av loven så lenge den ikke står i veien for rettferdiggjørelse gjennom troen til folkeslagene. Men det betyr ikke at han forkaster den jødiske overholdelsen av Torah.

«Loven må forstås instrumentalt» sier Professor Jackob Neusner, den kjente jødiske Jesus-forskeren fra USA. Loven er ett instrument som brukes for å få utført en bestemt gjerning. Loven er ikke det som er viktigst, men resultatet. Akkurat som ett musikk instrument. Det er ikke instumentet som er viktigst, men den melodi og følelse det skaper i oss. Det innebærer at Paulus fordømmer alle forsøk på å få ikke-jøder til å lyde loven bud.

Det finnes det idag en form for nåde forkynnelse som ikke forsøker å se Guds Ord som levende i alle deler. Disse fremholder at det er ulike pakter for enhver anledning og Gudommelig intervensjon i Bibelen. En pakt før Loven med Abraham, en pakt for hedningene før Noah, en for Israel fra Moses til Johannes (jfr.Matt 11:12: Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg), en mellom Johannes til de tolv apostlene, en pakt fra Jesu borttykkelse til pinsedag, en pakt fra Pinsedag til Paulus og ikke minst menighetens tidsalder som strekker seg fra Paulus «sitt evangelium» til Jesu tilbakekomst.

Denne forståelsen kalt dispensasjonalisme (pakt eller husholdningslære) forstår ikke loven som ett instrument, en hjelp for å føre mennesker til frelse, men som en fordømmelse. Loven ble ikke først og fremst satt opp for å fordømme, men for å hjelpe oss til ett rettferdig liv. Som små barn trenger hjelp til å lære å leve, trenger vi loven som en rettesnor, mal eller mål for å kunne finne den rette vei. Men når Kristus lyser der fremme vil vi likevel kaste oss i hans armer. Det innebærer likevel ikke at vi forkaster loven som hjelp og veiviser. Vi bruker den bare som forebilde til finner Kristus. Dispensasjonalismen forkaster den ene pakten fremfor den andre. Men vi må forstå at om deigen i ett bakverk er Kristus, så trenger vi likefullt alle ingrediensene for å få riktig smak og konsistens på deigen.

Det Paulus advarer mot er at ikke-jøder skal bli presset til å måtte gjennomføre sermonielle riter for å kunne oppleve Kristus. Nåden er nok! Kristus skaper en frihet til å følge den sermonielle handlinger, men også frihet til å la være for de ikke-jødiske troende. Det er den virkelige frihet i Kristus. Loven settes ikke ut av kraft, men Kristus setter oss i frihet til å tjene. Dekalogen samtykker jo alle kristne fra alle leire at en holder. Kristus i oss hjelper oss til å holde dekalogen med glede. Men dekalogen fører oss ikke til Kristi rettferdighet. Likefullt er dekalogen en del av vår kristne vandring. Den er en del av den smakfulle deigen som danner Kristi liv i oss.

Husholdnings teologien skaper i motsetning til denne frelseshistoriske planen absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er læren om Fader Vår og at Misjonsbefalingen er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett kall for den kristne uten jødisk blod. Indergård sier i sin bok (Kristendommens jødiske røtter):

Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike.

Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår».

Det er ingen grunn til å tro at Paulus ikke kunne dele Jesu forståelse av loven. Jesus hadde som Paulus en instrumental forståelse av loven. Han han vendte seg til de jøder i sin krets som lente seg til Loven og trodde det var nok i forhold til å bli rettferdiggjort. Mange av hans jødiske tilhørere mente at å overholde loven automatisk gav ett rettferdig liv. Det å være perfekt skapte en personlig frelse, men det stemmer ikke. Jesus så imidlertid at disse menneskene kynisk holdt Loven på en mekanisk og følelseskald måte for å «safe» sin frelse. Jesus mente som Paulus at loven på denne måten ikke kunne frelse noen som en skjematisk metode. Jesus måtte «spice» opp budskapet for å få folket til å forstå at Loven var gitt for å oppnå resultater i sitt gudsliv. Akkurat som troen skaper rettferdige handlinger krever også loven frukter i sin gjerning. Men om Loven settes foran Kristus skaper den bare fordømmelse, men Kristus skaper rettferdige handlinger som en frukt av rettferdigheten.

Så forskjellen mellom loven og nåden er ikke at den ene utsletter den andre, men at nåden får gå foran og vise veien til fullkommen frelse. Paulus visste meget vel hvordan en"perfekt" ytre gudsdyrkelse skapte fordømmelse i sitt møte med Kristus. Jesus tro trenger dypere ned i sjelen. Han ønsket ikke at noen måtte erfare den intense kamp for å arbeide på sin frelse kun gjennom loven. Han ønsket at alle skulle få et møte først med Kristus. Hans liv som fariseer ble avkledt i sitt møte med Jesu forkynnelse: "Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom". I sitt gamle liv dømte Paulus livet hos andre etter synet. Nå så Paulus muligheten til å gi evengeliet først. Paulus etter sitt møte med Jesus forsvarte at ingenting kom foran Kristus og hans nåde. Han avskaffet ikke den jødiske arven.