Høsten 1885 kom predikanten Thormod Rettedal sammen med sin venn Andreas Nielsen til Visnes på Karmøy.
Mange hadde hørt om denne uredde predikanten og mye folk samlet seg for å høre hva han hadde å si. En søndag, etter formiddagsmøtet, opplyste han at det også ville bli et møte på ettermiddagen kl.16 og at han etter det skulle gå på dansefesten i bygda for å si noen alvorsord til folket.
Dette spredte seg som ild i tørt grass i hele bygda. Det ble snart kjent at lederne for gruvefolket truet med å steine Rettedal om han kom til dansefesten.
Da Rettedal og Nielsen kom til dansefesten var det fullt av folk både ute og inne. Men de trenger seg fram gjennom folkemassen mens Nielsen synger: "O at jeg kunne min Jesus prise...." Da han var midt inne i verset, stod Rettedal ved hans side og sammen synger de hele sangen. Etter hvert stanser dansemusikken og de som danser tar en pause.
Rettedal går fram til dansemusikerne. De ser skamfulle ut. "Sjå å få låt i fela, so dei kan trø etter det", sier Retterdal, som nå har tatt over ledelsen av festen. Han utfordrer både musikerne og folket til å vise hva de er gode for.
De forsøker å få til sitt beste, men en hellig frykt har lagt seg over deltakerne.
Ei ung jente bryter ut av flokken og roper med høy røst: "Me fer til helvete heile kula." En stor, sterk kar slipper dama si og snur seg mot Rettedal i det han sier: "Eg tenkjer det er best at du preiker for oss."
Og det gjorde han. Resultatet ble at den ene etter den andre falt på kne og gråt på dansegulvet. En komme i så stor nød at han tar tak i Nielsen med den ene armen og Rettedal med den andre og roper at de må må berge han fra helvetes pine.
Den ene spillemannen henger hode. Den andre legger fele over knærne knekker den med ordene: "Aldri eit strøk for Satan meir."
Først over midnatt falt folket til ro. For mange av dem ble dette vendepunktet i deres liv.