Dette hendte i begynnelsen 1900-tallet. Jørgine og Bjarne hadde ni barn som måtte dele på ett rom og kjøkken. Og situasjonen forverret seg ytterligere da Bjarne falt ned i lasterommet på en båt og brakk ryggen. Resten av livet var han lam. De økonomiske sorgene lå konstant som mørke skygger over deres tilværelse.
Jørgine gjorde det beste ut av situasjonen. Det innebar at hun selv ofte måtte gå sulten til sengs. Men det var det ingen som visste.
Verst var det nok for henne at verken barna eller mannen synes å ha noen lyst eller trang til å søke Gud. Hun ba og ba. Hvorfor grep ikke Gud inn? I stille nattetimer i kamp og bønn kunne nok dette spørsmålet bli en tung byrde.Ikke fikk hun dem til å gå å høre Guds ord heller.
Men hun gav ikke opp. De skulle bli frelst en dag alle. Det synes hun at hun hadde Guds løfter på.
Det var tungt for Jørgine etter at mannen døde. Hun var utslitt og trett. Og snart skulle Herren hente sin tro tjenerinne hjem til seg. Noen uker lå hun hjemme. Mange kom og besøkte henne den tiden og alltid gikk de rikere hjem enn de kom. «Slik har en virkelig troende det», sa de til hverandre.
Siste dagen hun levde var alle barna samlet om sengen hennes. Nå begynte de å ane hva de hadde hatt i sin mor. Presten kom også den siste dagen med nattverden. Det ble en høytidsstund i det lille trange rommet. Jørgine lå med follede hender og lukkede øyne, men med et strålende smil på kinnet.
«Det skal bli gildt å få komme hjem til himmelen nå, Jørgine», sa presten.
«Å, ja det skal bli gildt», svarte hun i det hun løftet de foldede hendene opp fra teppet. Men de sank fort ned igjen. Hun var så trett.
Neste morgen, tidlig, akkurat når solen gikk opp og de første lysstreif av en ny, gryende dag smøg seg over hustakene og ned i bakgården til Jørgine Sørensens kammers, fikk hun flytte. Det hvilte en fred over det gamle edle ansiktet.
Presten hadde lest et ord fra Jørgines gamle velbrukte bibel og de hadde prøvd å synge en en sang. De eldste guttene hadde gått ut på gangen etter kistelokket for å skru det på.
Da gikk den yngste av guttene, en som nettopp var konfirmert, bort til kisten og strøk mor over kinnet: «Jeg skulle ønske du kunne se meg nå, mor, for nå skal bønnene dine for meg bli oppfylt», sa han og kastet seg på kne ved kisten. Presten knelte ved siden av ham.
En av døtrene kom også og knelte. Så var det to til som kom. Noen dager etter kom to til. Litt senere var åtte av de ni blitt frelst.
Det nytter å be!