"Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde reist opp fra de døde.Der holdt de et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var en av dem som lå til bords sammen med ham.Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. Da sier Judas Iskariot, en av disiplene hans, han som skulle komme til å forråde ham:Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige? Men dette sa han, ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. Jesus sa da: La henne være! Hun har gjemt den til dagen for gravferden min! For de fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid." (Johannes 12:1-8)

Maria og Judas var kanskje de første som forsto at Jesus skulle dø i påsken. Maria salvet hans føtter med en salve som kostet henne en hel årslønn. Judas solgte ham for usle tretti sølvpenger. Hvilken forskjell!

Judas var utvalgt av Jesus, som en av hans tolv apostler. Han satt ved Mesterens føtter, tok del av undervisningen og bønnene, var med og forkynte evangeliet og helbredet syke. Dessuten var han en betrodd medarbeider med spesielt ansvar for økonomien. Ingen ante at han levde et dobbeltliv og stjal fra fellesskapet.

Kanskje Judas hadde en teologisk forståelse av Jesus som Israels politiske og militære redningsmann, men var blitt skuffet. Jesus var ingen kriger, men et sonoffer for svake syndere. Judas konkluderte at Israels høye råd kunne gjerne få ham, om de betalte.