En mann fant en gang en kokong, hvor sommerfuglen nettopp hadde begynt den møysommelige kampen for å bryte seg fri. Mannen satt fascinert og betraktet dette naturens drama i flere timer.
Men så hendte det ingenting på en god stund. Det virket som at sommerfuglen ikke lenger hadde krefter til å kjempe og ikke lenger kunne ta den siste biten av kokongen.
Mannen ville gjerne hjelpe den kjempende sommerfuglen, så han hentet en saks og klippet forsiktig opp den siste delen av kokongen som hindret sommerfuglen.
Men så hendte det ingenting på en god stund. Det virket som at sommerfuglen ikke lenger hadde krefter til å kjempe og ikke lenger kunne ta den siste biten av kokongen.
Mannen ville gjerne hjelpe den kjempende sommerfuglen, så han hentet en saks og klippet forsiktig opp den siste delen av kokongen som hindret sommerfuglen.
Nå kunne sommerfuglen enkelt frigjøre seg. Men kroppen hadde svulmet opp og vingene skrumpet inn. Mannen ventet og ventet på å få se vingene bli større, slik at den kunne bære kroppen. Men det skjedde ikke. Sommerfuglen fortsatte bare med å kravle omkring på bakken.
Det mannen ikke hadde forstått, var at kampen i kokongen var nødvendig for sommerfuglen. Gjennom å kjempe skulle vingene vokse seg sterke slik at sommerfuglen var klar til å fly når den ble fri.
Iblant ønsker vi at Gud skal la oss gå gjennom livet uten å møte kamp og vanskeligheter. Men et liv uten kamp kan gjøre oss handikappede. Vi ville aldri bli så sterke som vi kunne ha blitt. Og vi skulle aldri kunne fly...