Det er ikke mitt mål å drive unødig polemisering, og kirkebildet i dag er selvsagt ganske annerledes enn i f.eks. middelalderen. Men siden mange er så glade i å snakke om kirkens tradisjon, finner jeg det nødvendig å skille mellom disse to hovedsporene som har gått som en rød tråd gjennom generasjonene. Og for å formulere meg litt inkonsekvent: Den tradisjonen jeg tilhører og føler meg som en del av, har alltid tatt et oppgjør med tradisjonen.
Det er trist når selv frikirkelige begynner å dyrke tradisjoner fra tider og kretser som brant mennesker på bålet. Skal man på død og liv søke tradisjoner fra middelalderen, er det bedre å søke dem hos de som faktisk ble brent for sin tro.
Felles for nesten alle som har blitt forfulgt av den katolske kirke gjennom århundrene, er en viss anti-sakramentalisme.
Mye starter med Konstantin (272-337). Legenden sier at Konstantin i forkant av et stort slag hadde fått en visjon hvor han så et kors på himmelen, og at han hørte en stemme som sa: «Under dette tegn skal du seire». At noen kristne senere kunne tro på en slik uhyrlig påstand, om en keiser som var kjent for sin blodtørst, sier jo litt om hvor langt kirken hadde kommet fra det opprinnelige budskapet om å elske sine fiender.
Men at kristendommen etterhvert ble en statsreligion, så nok mange som redningen. Flere kristne ledere hadde sår og skader etter alle forfølgelsene. Nå kunne de stå åpent fram med sin tro, og få gode stillinger på grunnlag av den.
Dessverre skulle det ikke gå så altfor lang tid før denne blandingen av stat og kirke ble til den største forfølgeren av troende noensinne. Det er dessverre et faktum, at langt flere Jesustroende har blitt drept av statskirken enn av romerske keisere. Historien blir også skrevet av seierherrene – og må alltid leses i lys av dette. De fleste beskrivelser av «kjettere» har vi fra deres motstandere.
Etterhvert som jeg har lest mer og mer kirkehistorie, har jeg blitt mer og mer overbevist om at jeg ønsker å tilhøre «kirken utenfor kirken». For jeg tror at det er denne som i det lange løp har holdt den opprinnelige ilden brennende. Til tross for den institusjonelle kirkes bruk av vold og trusler mot slike grupperinger, kan du gjennom hele historien finne dem som har forkynt evangeliets frihet.
Mange av dem har kanskje hatt overdrevne og svermeriske elementer, i tillegg til gnostiske tendenser, men jeg vil likevel påstå at deres eventuelle vranglære er langt enklere å svelge enn det den offisielle kirken har stått for. Mens gnostikere forfektet et altfor stort skille mellom ånd og materie, gikk den institusjonelle kirkes «villfarelse» i motsatt retning: De gjorde materie til noe av stor åndelig betydning, enten vi snakker bygninger, dåpsvann, statuer +++.
Sannelig om jeg vet hva som er den største avsporingen i forhold til Jesu og Paulus’ budskap.
Og når jeg leser slikt, kan jeg ikke unngå å stille meg følgende spørsmål: KAN det tenkes at dette stemplet ble gitt litt for enkelt og litt for ofte i tidligere generasjoner også?
Det er i hvert fall ingen tvil om at visse andre historiske tendenser har vært gjentakende ned gjennom generasjonene, for eksempel opprøret mot sakramentalismen.
La oss ta en liten reise i historien og få noen glimt inn i disse to ulike hovedsporene jeg snakker om …
Vi starter med donatistene i Kartago i Nord-Afrika, som mente at «sakramentene» ikke hadde noen betydning. Donatus uttalte: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?» Når noen ble med i deres krets, ble de døpt på nytt igjen, da donatistene anså statskirkens barnedåp for null verdt.
Augustin brukte harde ord og oppfordret til vold mot dem. Fra og med år 415 var det forbundet med stor risiko å besøke en donatistisk menighet.
Donatisten Petilian skrev en rekke brev til Augustin, hvor han anklaget den katolske kirke for å være akkurat som romerne tidligere hadde vært. «Tjener du Gud på en sånn måte at vi skal bli drept ved din hånd?» spurte Petilian. «Du feiler, du feiler, dersom du er så ond at du har en slik tro. For Gud har ikke slaktere som sine prester.»
Samtidig som Augustin oppfordret til vold mot donatistene, vektla han betydningen av å ta vare på benrestene fra de første kristne martyrer, fordi de kunne ha mirakuløs effekt. Det spørs nok om han ikke lettere kunne ha funnet Guds nærvær blant donatistene enn i benrester …
Så har vi Priscillanus og priscillianerne i Spania, som snakket om å vende tilbake til urkristendommen. Han og flere av hans venner ble halshogd i 385, og det på grunnlag av den katolske kirkes anklager om «trolldom, utukt, gnostisisme». Det Priscillanus lærte, var at Ånden virket fritt, uavhengig av kirkens sakramenter, og at den enkeltes tro var avgjørende, og ikke medlemskap i en bestemt kirke. Videre lærte han at dåpen måtte være et personlig valg, ikke noe dine foreldre valgte for deg.
Bogomilene i Bulgaria mente å være videreførelsen av apostlenes menighet, og hevdet at den katolske kirken ikke hadde noe med denne å gjøre, slik den hadde utartet seg. De avviste barnedåpen, og fornektet læren om at brød og vin ved et mirakel ble forvandlet til Jesu faktiske legeme og blod under nattverden. De sa også at det var unødvendig å bygge kirker for å tilbe Gud, at det var bedre å samles i hjemmene. De avviste dessuten dyrkelsen av Maria og helgener.
En kjent bogomilsk predikant var Basil (ca 1100), som ble brent for sin tro i Konstantinopel.
Det finnes mange andre bevegelser som vi vet altfor lite om. Det vi vet, er at de tente en ild i folket – en ild som «kirkens» brannslokkere rykket ut for å hindre på ethvert sted.
Noen av dem sto for en overdreven dualisme, slik som katarerene og albigenserne, som vi har svært begrenset kildemateriale om. Men de to var heller ikke ensartede bevegelser, det fantes ulike grener som har blitt inkludert i navnene. Og vi vet at noen av disse grenene var mindre dualistiske enn andre.
Felles for alle, var at de opponerte mot pavekirken og så den som en motsetning til apostlenes lære. De tok avstand fra pavekirkens sakramenter, helgendyrkelse og botshandlinger.
Katarene mente at Kristi legeme var alle de troende, og ikke noe som ble fysisk skapt i kirkens nattverd. De argumenterte med at det var blasfemisk å tro at vinen og brødet virkelig var Jesu legeme, for det ble jo til avføring. Dermed ville rottene få del i Jesu legeme, sa de.
Godt poeng, egentlig...
Forøvrig trodde de bare på åndsdåpen, og ikke på vanndåpen.
Både de bevegelsene som hadde en dualistisk lære, og de som hadde et mer «ortodoks» bibelsyn, ble alle slått hardt og brutalt ned på av pavekirken. Historiene om hvordan «kirkens menn» behandlet katarene i Sør-Frankrike, er grusom lesning.
Så har du folk som Peter fra Bruis, som startet ut som en prest. Han oppdaget at kirken bare var kirke i navnet, og tok avstand fra mye av læren. Han avviste også barnedåpen, og bestred at kirken var spesielle innviede bygninger. Han foreslo til og med at slike pompøse bygninger burde rives ned! Han avviste bønner og særlige handlinger for døde, og mente at prester burde få lov til å gifte seg.
Katolikkene kalte ham «kjetternes far», og han ble brent i 1125/6.
Arnold fra Brescia var også en prest, som ble brent i 1155 for å ha forkastet barnedåpen og alterets funksjon. Han sammenlignet kardinalene med fariseerne og de skriftlærde i Jesu samtid, og hevdet at paven ikke var en gudsmann, men en voldsmann, som druknet kirken i blod. Paven, sa han, var så langt fra apostolisk at han verken etterfulgte apostlenes liv eller lære, og det var derfor verken nødvendig med lydighet eller ærefrykt for ham.
Det sto mange personer fram mot pavekirken i denne tiden, og kritiserte blant annet ritualer som sprinkling av vann og barnedåp. I 1232 fikk dominikanermunkene ansvaret for «inkvisisjonen», og absolutt alle mennesker som på en eller annen måte kritiserte den katolske kirkes lære eller utfordret denne, var i stor fare.
I flere århundrer framover skulle talløse skarer av Jesustroende bli brent fordi de ikke ville underkaste seg en organisasjon som på en blasfemisk måte brukte Herrens navn som maktmiddel. Jeg har ikke noe godt forslag til navn på denne organisasjonen nå i ettertid, men Kirken var den i hvert fall ikke, selv om den kalte seg det!
Peter Valdo/Vaudes (-1218) fikk oversatt Bibelen til folkespråk, slik at ikke lenger bare prester hadde tilgang til den. Dette førte til en bevegelse av lekfolk som spredte evangeliet, og dette provoserte selvsagt maktapparatet i den katolske kirke noe voldsomt. Det ble nedlagt taleforbud for lekfolk.
Men Valdo og hans venner svarte at de måtte lyde Gud mer enn mennesker, og «de fattige fra Lyon», eller valdenserne, som bevegelsen skulle bli kalt, ble kastet ut av «kirken».
Valdo og valdenserne fortsatte å spre bibelkunnskap, og det fortelles at mange av dem kunne hele bibelske bøker utenat. De måtte møtes i smug for å lære hverandre Bibelen, fordi det var livsfarlig for dem. Valdenserne trodde på helbredelse av syke i Jesu navn, ut i fra det de leste i Bibelen. Og de forkastet all lære som ikke hadde sitt grunnlag i den, deriblant læren om skjærsilden, messeofferet, det kirkelige hierarki og pilgrimsferder.
Helgendyrkelsen tok de også avstand fra, og sa at det var feil å be helgener – inkludert Maria – om hjelp, når man kunne gå direkte til Gud og spørre selv.
Det ble etterhvert mange valdensermenigheter, både i Frankrike, Italia, Sveits, Tyskland og Østerrike. Valdenserne hadde et hemmelig tegn på husdørene sine, og der hvor evangelister fant slike merker, tok de inn. Det fortelles at en evangelist som reiste fra Køln til Milano, hver natt fant husly hos trosfeller. Så mange var det av dem.
Flere tusen valdensere ble drept av den katolske kirken. Mange av dem gjemte seg i berghuler, men «kirken» brukte sporhunder for å finne dem. Ved et tilfelle ble over 400 småbarn og mødrene deres drept ved at «kirken» – tenk at de vågde å bruke en slik tittel! – tente ild foran en av hulene som fungerte som skjulested. 3000 valdenserbarn skal også ha blitt satt bort til katolske familier.
John Wycliff (1328-1384) var lærer i teologi på Universitetet i Oxford. Han mente at også Bibelen burde være rettesnor for en kristen, og oversatte den til engelsk ca 1380. Dette så den katolske kirke som nok en stor trussel, da stadig flere ulærde – men ærlige – bibellesere enkelt kunne avsløre kirkens vranglære ut i fra dens bøker. De svarte da med å erklære DØDSTRAFF for å lese i Bibelen!
Wycliff forkynte det alminnelige prestedømmet, og sa at alle som trodde var prester med åndelig makt. Disse tankene ble hovednæringen til den stadig voksende «lollardbevegelsen».
I sitt skrift «De Ecclesia» skrev Wycliff at en sann troende kun hadde Kristus som sin biskop og pave, og at ingen andre enn Kristus kunne være hode for menigheten – spesielt ikke en pave som ikke engang selv var sikker på om han var frelst!
Wycliff klarte å unngå bålet, og etter hans død fortsatte hans tanker å bre om seg. Pavekirken slo hardt ned på dette, og i 1409 offentliggjorde de en lov om at ingen kunne forkynne uten biskopens tillatelse. Til sist gravde de også fram Wycliffs levninger og brant dem på bålet.
Men tankene hans ble videreformidlet av blant annet Jan Hus (1369-1415) og hans tilhengere, de såkalte «husittene». Hus utgjorde etterhvert en alvorlig trussel mot kirkehierarkiet, da folket i Bøhmen (dagens Tsjekkia) tok hans parti da «kirken» kjempet imot ham. I 1412 stilte han direkte spørsmål ved pavens autoritet, noe som førte til at mange brøt fullstendig med den katolske kirke.
I 1415 ble Hus ført inn i domkirken i Konstanz, hvor man kunngjorde en dødsdom mot ham. Han ba for sine motstandere, mens de hånet ham. Både Hus og hans venner ble så plassert på bålet, og prestene sang salmesanger mens de tente på. Det tok lang tid før ilden fikk Hus til å miste bevisstheten, og han brukte tiden på å be.
Kong Wenzel og dronning Sofia mislikte henrettelsen av Hus, og dannet en konføderasjon som lovte ikke å adlyde paven dersom han ikke levde i samsvar med Bibelen. Bøhmen ble med dette løst fra den katolske kirke, et skille som skulle vare i 200 år. Og etter Hus fikk lekfolk delta i nattverden, gudstjenestene ble på tsjekkisk – og Bibelen ble den religiøse autoriteten framfor paven.
En annen person fra Bøhmen, en bonde ved navn Peter Chelzicky (1390-1460), sto også fram med et skrift om troen. Der skrev han blant annet: «Statskirken er urimelig. For om alle mennesker i staten ble kristne, skulle staten forsvinne og en menighet oppstå istedet. Kristne mennesker er ikke organisert i staten, men i menigheten.»
Om dåpen skrev han: «Det ville være bedre, slik som den tidligste menighet gjorde, å døpe bare voksne som er i stand til å vise tro i gjerninger.»
Stadig flere kretser praktiserte gjendåp, i den tro at både «kirken» og dens barnedåp ikke hadde noe med Kristus å gjøre. «Kirken» hadde jo statsmakten på sin side, og vi kan blant annet lese følgende utdrag fra keiser Karl V’s lov mot gjendåp, fra 23. april 1529: «…i de keiserlige lover er en slik handling forbudt under dødsstraff. … gjør kjent og erklærer etter vår keiserlige makt og sanne kjennskap og vilje at hver eneste anabaptist og gjendøpt mann eller kvinne i ansvarlig alder skal gripes og henrettes ved ild, sverd eller annet, alt ettersom personens stand er, uten noen foregående inkvisisjon av de åndelige dommere. …Vi vil også at alle skal la sine barn døpe etter kristen ordning, skikk og bruk. Men enhver som unnlater dette og ikke vil gjøre det, i den tro at barnedåpen ikke betyr noe, en sådan skal, om han våger å forbli i en slik mening, underkastes vår ovenfor nevnte konstitusjon.»
Det måtte en Luther til for å virkelig velte Den katolske kirkes ensidige makt. Han fikk tydelig fram budskapet om frelse ved NÅDE, og ga mange av de karismatiske troende nytt håp ved å innføre prinsippet om «trosfrihet og det alminnelige prestedømme».
Men Luther mente at man fikk reformere litt etter litt. I utgangspunktet var han imot den katolske kirkes kirkeordninger, og det sterke lederskapet til de som kalte seg «biskoper». Derfor var det bare som en «nødforanstaltning», hevdet han, når han skapte enda et kirkesamfunn med messeklær og en liturgisk praksis som ikke var så langt fra den katolske, når alt kom til alt.
Det skulle ikke gå lenger enn til 1527 før den lutherske kirke var omtrent som den katolske, med sine egne forbud mot karismatiske kretser, fremfor alt «gjendøperne». Igjen ble dødsstraff innført i Guds navn, og Luther skrev ting om «kjettere» som ikke sto tilbake for noe av det som ble skrevet under inkvisisjonen.
Også reformasjonstiden fikk sine mange martyrer, drept av en kirke som de trodde skulle representere dem. En av dem var Felix Manz fra Zürich. Han holdt møter i sin mors hus, og ble dømt til døden i 1527 fordi han praktiserte troendes dåp. Hans siste ord var: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Et annet eksempel finnes i Salzburg, hvor man oppdaget at en predikant holdt møter i et hus. Alle tilstedeværende ble stilt fram for Rådet. De som var villige til å fraskrive seg troen, skulle først bli drept med sverd, og deretter brent. De som ikke ville fraskrive seg sin tro, skulle brennes levende. Blant dem som holdt fast på sin bekjennelse, var en jente på 16 år. Alle bad om at hun skulle få beholde livet. Bøddelen tok henne med til hestenes vanningssted, og holdt henne under vann til hun druknet. Så dro han den livløse kroppen opp igjen og brant den opp.
Men uansett hadde Luthers oppdagelse av det frigjørende evangeliet gitt blod på tann til mang en kjetter, og enten han ville eller ikke ble han en inspirasjon for mange av oss. Han hadde plantet en spire som kanskje vokste annerledes enn han trodde, men som ingen institusjon klarte å kverke. Evangeliet har en kraft som til syvende og sist klarer å sprenge seg vei gjennom alle lag av menneskelige tradisjoner og avsporinger.
I 1813 ble den norske predikanten Hans Nielsen Hauge dømt til fengsel fordi han forkynte evangeliet uten å være ordinert prest. Men etter hans tid har det stort sett vært fritt fram for kjetterier og lavkirkelighet her i Europa.
Det er viktig å huske at da kristendommen kom hit til landet, kom den ikke først og fremst med Jesus, men med sverdet. Enkelte ble truet og tvunget til å la seg døpe, som om det skulle utgjøre noen forskjell. Gjennom hele historien har den institusjonelle og formalistiske kristendommen ment at noen ytre vanndråper er viktigere enn den oppriktige troen til et menneske.
Og en religion som i utgangspunktet hadde beveget seg så langt fra sin opprinnelige lære, hadde heller ingen problemer med å ty til vold i sin Herres navn.
Men nå lever vi i 2016, ikke middelalderen. Og som sagt, meningen er ikke å polemisere unødig. Samtidig vil jeg mene at det er uhyre viktig at man som en moderne Jesus-troende, uavhengig av kirkesamfunn, har en bevissthet om at man står i tradisjonen til de som ble brent, ikke de som brente. For det er ingen tvil om hvem som lignet mest på Jesu representanter i de tilfellene....