Det er vel få emner innen kristendommen som opp gjennom tidene har vært diskutert mer enn den kristne dåp. Hovedskillene går mellom dem som sverger til spedbarns-dåp og dem som mener at den enkeltes egen tro er en forutsetning for dåpen samt mellom dem som hevder at det er frelse i selve dåpshandlingen – fordi mennesket er syndig fra unnfangelsen – og dem som mener at barnet er salig/ frelst og Guds barn fra unnfangelsen av. 

 

Bibelen sier tydelig at det er bare EN rett dåp; derfor har spørsmålet om hva «den rette» dåpen går ut på, vært et kinkig stridsspørsmål opp gjennom kristendommens historie. Derom strides fortsatt de lærde.

 

Man kan snakke om tre hovedkategorier av dåpssyn:

 

A. De som døper barn for at de skal frelses av dåpshandlingen. 

 

B. De som døper barn fordi de allerede ER Guds barn. 

 

C. De som mener at Bibelen viser at dåpen kommer ETTER troen. Troen frelser, men dåpen er inngangsporten til menigheten. Disse retningene, for eksempel pinsevennene og baptistene, har er et «baptistisk dåpssyn».

 

 

1. GENERELT OM SPEDBARNS-DÅP

 

 

Ingen steder i NT forbys eller påbys dåp av spedbarn. I starten var det helt naturlig – fordi kristendommen var i startfasen – at troen kom først, etterfulgt av dåpen som inngangen til menigheten. Bibelen forteller ikke konkret at det skjedde, men mye kan likevel tyde på at det foregikk dåp av småbarn i den første kristne tid, hevder spedbarns-døperne. 

 

a) Det er tale om dåp av hele husstander. Som regel var den eldste i husstanden overhode for mange mennesker i flere generasjoner:

 

Apg. 16. 31: (…) «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst». De forkynte Herrens ord for ham og alle (også babyer?) i hans familie. (…) og han ble straks døpt med alle sine. (…) han gledet seg med hele sin familie over å ha fått frelse ved troen på Gud.

 

Apg. 18.8: Synagogeforstanderen Krispus kom til tro på Herren med hele sin familie, og mange i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.

 

1. Kor. 1.16: Jeg (Paulus) har riktignok også døpt Stefanus og hele hans familie (…)

 

b) Spedbarns-dåp i den første menighet var kanskje en parallell til omskjærelsen av jødiske guttebarn på den 8. dag. Omskjærelsen var opptakelsen i Den gamle gjerningspakten, mens dåpen – hjertets omskjærelse ved Guds nåde – var opptakelsen til Den nye nådepakten, ved frelsen som en gave.

 

Kol. 2.11 og 12: I Ham ble dere omskåret, ikke med menneskehånd, men med Kristi omskjærelse, da dere la av det legemet som er under synden. For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med Ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde.

 

c) Jesus foretok ikke dåp verken av voksne eller småbarn. Men barnedøperne bruker Jesu ord til disiplene om Guds rike og barna som støtte for sitt dåpssyn. 

 

Mr. 10. 15 og Lk. 18.17: (…) Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det. 

 

Det hevdes altså at spedbarns-dåp ikke er i strid med Guds vesen, fordi det Gud som gir frelsen som en gave, og at det er Han som handler i dåpen. Kristus handler med oss og ikke vi med Ham. Frelsen er dermed uavhengig av oss, men bare em gave fra Gud til alle mennesker. Det er uansett viktig at barna etter hvert læres opp til å kunne tro for å beholde denne gratis gaven.

 

 

1.1 DE SOM DØPER SPEDBARN FOR AT DE SKAL BLI FRELST

 

To eksempler:

 

1.1.1 DEN KATOLSKE DÅPEN

 

Mennesket mistet sin naturlige utrustning i Syndefallet. Dåpen er en renselse som ikke kan gå tapt senere. Dåpen er Guds handling og Guds gave. Frelsen avhenger av hvordan dåpen følges opp. Mennesket gjøres i stand til å tro når det vokser opp. Dåpen er starten og et utgangspunkt og har frelsen som mål vha. sakramentene, det katolikkene har sju: dåp, nattverd, prestevigsel, konfirmasjon, ekteskap, bot og den siste olje. Man skiller sterkt mellom natur og nåde og mellom naturlig og overnaturlig.

 

 

1.1.2 DEN LUTHERSKE DÅPEN

 

Mennesket er født syndig og er følgelig i prinsippet ikke Guds barn før det døpes. Jfr. den lutherske prestens ord under dåpsritualet: «Du som NÅ er blitt et Guds barn i den hellige dåp (…)» (Ergo var du det ikke før dåpen.)

 

Luther tolker dermed dåpen som en start på en ny natur, forsonet med Gud. Hele mennesket preges i utgangspunktet av synd og må derfor gjenskapes ved frelse av nåde ved tro, som er tillit til Guds løfter knyttet til dåpen, som er ett av to lutherske sakramenter; det andre er nattverd.

 

Dåp er et nådemiddel, gitt gratis av Gud, men den praktiske virkningen avhenger av trosopplæring. Dåp er rett uansett om spedbarnet kan tro eller ikke, for dåpen er bundet til ordet og ikke til troen. «Gull har samme verdi om det så bæres av en skjøge». 

 

(En del som holder seg til Luther, hevder at Luther mener at barnet er salig også før det døpes, blant annet den strengeste retningen av læstadianismen, De førstefødte eller Gällivare-retningen. De to andre grupperingene er Alta- og Lyngen-retningen.) 

 

 

1. 2. DÅP AV SPEDBARN FORDI DE ALT ER GUDS BARN

 

 

To eksempler:

 

1.2.1 DEN REFORMERTE DÅPEN

 

Dåpen i seg selv gir ikke frelse, men det er et bekjennelsestegn. Den egentlige – åndelige dåp – er når mennesket kommer til tro. Dåp er derfor ikke nødvendig for å bli frelst, men den er en styrke for troen. Det reformerte dåpssyn som sakrament menger gaveinnhold. 

 

 

1.2.2 DEN METODISTISKE DÅPEN

 

Metodistene døper barn fordi de allerede ER Guds barn. Jesus tok alles synder på seg og barnet er derfor – fra unnfangelses av Guds salige barn, og tilhører ikke Djevelen. Dåpen er altså bare en bekreftelse på noe barnet allerede er, men det må oppdras til å følge troen som tenkende menneske for å beholde sin salighet. 

 

 

2. DÅP VED Å SELV Å BEKJENNE TROEN (BAPTISTISK DÅP)

 

 

Generelt om dette:

Dåp betyr full neddykking. Bibelen taler om én tro og én dåp. Ingen steder i Bibelen står det at man døpte babyer, men at man velsignet dem. En baby er Guds barn før, og ved, fødselen og er ikke Djevelens barn, hevder baptistene. De begrunner sitt syn blant annet med følgende bibelsitater: 

 

Mt. 28.18 – 20: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler (1) og døper dem (noen steder står det: «idet dere døper dem») (2) til/i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn (…).

 

Mr. 16.16: Den som TROR (1) og blir døpt (2), skal bli frelst, men den som ikke TROR, skal bli fordømt.

 

Mr. 1.8/ Mt. 3.11: Jeg (Johannes) har døpt dere med vann. Men Han (Jesus) skal døpe dere med den Hellige Ånd (gi dere åndsdåpen på pinsedagen).

 

Mr. 10.14 ff./ Lk. 18.16 og 17/ Mt. 19.14 og 15: Men da Han (Jesus) så det, ble Han harm og sa: «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til. Sannelig sier jeg: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det». Han tok dem på fanget, la hendene på dem og VELSIGNET dem.

 

Joh. 3.16: For så høyt har Gud elsket verden, at Han gav sin sønn den enbårne for at enhver som TROR på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.

 

Apg. 2.38 – 41: Peter sa til dem: OMVEND DERE (tro til frelse) (1), og la dere alle døpe (2) på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave (bli åndsdøpt). (…) De som tok imot hans budskap (altså TRODDE PÅ DET) ble frelst (1), og den dagen ble omtrent 3000 lagt til menigheten (ved å bli døpt) (2).

 

Apg. 8.14 – 17: Men da apostlene som var i Samaria, hadde tatt imot Guds ord (var kommet til TRO og blitt frelst), sendte de Peter og Johannes til dem. De kom dit og bad for dem om at de måtte få den Hellige Ånd (bli åndsdøpt). For Ånden var ikke falt på noen av dem. De var bare døpt (med vann) til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd (ble åndsdøpt). 

 

Apg. 8.36 og 37: (…) Hoffmannen sa: Her er det vann. Hva er til hinder for at jeg kan bli døpt? TROR du av hele ditt hjerte (1), så kan det skje (troen er forutsetningen) (2).

 

Apg. 9.18: Og straks falt det liksom skjell fra øynene hans (til Paulus da Ananias la hendene på ham), og han kunne se (fysisk sett, men også TRO til frelse i overført betydning) (2). Han stod deretter opp og ble døpt (2).

Apg. 10.46 – 48: (…) for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud (de var åndsdøpte). Da sa Peter: Kan noen nekte dem vannet så de ikke skulle kunne bli døpt – de som har fått Den Hellige Ånds gave (er åndsdøpt etter først å ha blitt frelst) (1) slik som oss? Og han befalte at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn (2) (…)

 

Apg. 11.16: (…) Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd (for å bli åndsdøpte).

 

Apg. 16.15: Da hun (Lydia) og de som tilhørte hennes hus (den minste var ti år?), var blitt døpt (…)

 

Apg. 16.33: (…) Og straks ble han (fangevokteren) døpt med alle sine. (Hvor gammel var den minste?)

 

Apg. 18.8: (...) Mange korintere som hørte Ordet, kom til TROEN (1), og de lot seg døpe (2).

 

Apg. 19.4 – 6: (…) Da de hørte dette (og TRODDE til frelse) (1), lot de seg døpe til Herren Jesu navn (2). Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord (ble åndsdøpte).

 

Flere bibelvers der vann nevnes, har ikke har med dåpen å gjøre. I Joh. 3.5 står det for eksempel:

 

(…) uten å bli født av vann og Ånd, kan man ikke komme inn i Guds rike.

 

I vers 3 i dette kapitlet sier Jesus til Nikodemus at han må bli født på ny, og da lurer Nikodemus på om man kan komme inn i mors liv enda en gang og bli født. Jesus svarer med det som står i vers 5, og forklaringen kommer i vers 6: 

 

Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er Ånd. 

 

Når Jesus snakker om «født av kjødet», mener han mennesket, og når han snakker om «Ånden», er det Guds rike han mener. Når jødene snakker om å bli født av vann, er det fostervannet de snakker om. Da Jesus snakket om vann, viste han til den den naturlige fødsel. Da han snakket om Ånden, viste han til den åndelige fødsel. Jesus sa at for å se Guds rike måtte vi bli født naturlig og deretter bli født på ny med en åndelig fødsel. Dette har ingenting med dåp å gjøre, men frelse til evig liv – den nye fødsel ved tro. Det som gjør at vi blir frelst, er at vi hører Guds Ord bli forkynt og at Den Hellige Ånd overbeviser om synd. Vi kommer inn i Guds rike ved Guds Ord og Den Hellige Ånd. Når det er tale om vann, viser dette til Guds Ord. Vannet er et bilde på Guds Ord. Dette er tydelig i samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen:

 

Joh. 4.7 – 15: En kvinne fra Samaria kom da for å hente vann. Jesus sa til henne: Gi meg å drikke! Den samaritanske kvinnen sier da: Hvordan kan du som er jøde be om drikke fra meg, en samaritansk kvinne? Jesus svarte henne: Hvis du kjente Guds gave og visste hvem Han er som sier til deg: Gi Meg å drikke, da ville du ha bedt Ham, og Han skulle gitt deg levende vann. Kvinnen sier til Ham: Herre, Du har ikke noe å øse opp med, og brønnen er dyp. Hvor har du det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv drakk av den, slik som hans sønner og buskapen hans også gjorde? Jesus svarte henne: Hver den som drikker av dette vannet, vil tørste igjen. Men hver den som drikker av det vannet som jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Men det vannet jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. Kvinnen sa til Ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg slipper å tørste og heller ikke behøver å komme hit for å hente opp vann.

 

Det er når vi tar imot Guds Ord i tro, og når Guds Ord blir levende ved Den Hellige Ånd at vi får kilden med rensende vann (Guds ord) som veller fram til evig liv.

 

Joh. 7.37 – 39: Om noen tørster, skal han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. 

 

Men dette sa Han om Ånden som skulle bli gitt de kristne – først på pinsedag. Den Hellige Ånd var ennå ikke gitt siden Jesus ennå ikke var herliggjort. Vannet peker på Guds Ord (Jesu Ord). Jesus sier at vi skal komme til ham og drikke. Vi kommer vi til Jesus gjennom bønn og ved å lese Bibelen. Gjennom bønnen henter vi styrke og kraft ved å samtale med Jesus og Den Hellige Ånd minner oss om hva Jesus har sagt gjennom sitt ord, eller vi leser Guds Ord, som blir levende for oss ved Den Hellige Ånd. Det er Den Hellige Ånd som gjør Ordet levende (levende vann), og som får det til å flyte gjennom vårt liv.

 

Jak. 3.10 – 11: (…) Ut av samme munn kommer velsignelse og forbannelse. Mine brødre, slik skal det ikke være. Gir vel en kilde både friskt og bittert vann fra samme oppkomme?

 

«Vann» viser her til ord som vi sier, hevder baptistene.

 

Tit. 3.5 (…) ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd. 

 

Når det snakkes om gjenfødelse i Tit. 3.5, betyr det å bli født på ny. Vi blir frelst (født på ny eller gjenfødt) ved at vi hører Guds Ord og tar imot dette i tro. Dette skjer en kun en gang. Etterpå kommer vi inn i livet med Jesus. Når det gjelder fornyelse skjer dette hver dag. Hvis dette verset handler om dåp, må vi døpes hver dag, like mye som fornyelsen skjer hver dag. Badet er ikke dåpen, men Guds Ord. Vi bader oss i Guds Ord. Vi ble altså gjenfødt (frelst) ved Guds Ord, og vi blir fornyet ved Guds Ord.

 

Ef.5.25 – 26: (…) likesom Kristus elsket menigheten for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet. 

 

Det samme er tilfelle for Ef. 5.26. «Vannbadet i ordet» skjer i Guds Ord. Vi blir renset i kraft av Guds Ord som renser menneskesinnet.

 

Joh.15:3: Dere er rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.

 

Jesus sier følgelig at disiplene, de som er frelst ved tro, er vasket rene av Ordet, ikke av dåpen, hevder de som er tilhengere av den baptistiske dåpen.