“Simeon og Levi er brødre. Voldsvåpen er deres sverd. Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel! Ta ikke del i deres sammenkomster, min ære! For i sin vrede slo de menn i hjel, og i sin selvrådighet skamskar de okser. Forbannet være deres vrede, for den var vill, deres sinne, for det var grusomt. Jeg vil fordele dem i Jakob og spre dem i Israel.” (1 Mosebok 49:5-7)

 

I dette kapitlet leser vi at Jakob før sin død sender bud på alle sine sønner for å velsigne dem. Men vi leser her at det faktisk er det to av dem han ikke velsigner – tvert imot leser han en forbannelse over Simeon og Levi. Han sier, drevet av Den hellige Ånd, at de ingen arv skal ha i det land Herren har lovet Abraham og hans etterkommere.

 

Grunnen til dette var at de ved svik hadde drept en hel by i det land de skulle få, som hevn for at deres søster – Dina – var blitt voldtatt. Dette kan vi lese om i kapittel 34.

 

Nå var det altså to hele stammer i Israel som var blitt gjort arveløse og vi skal se litt på deres skjebne etter dette.

 

 

 

 

1. LEVI STAMME

 

 

 

“De levittiske prester, hele Levis stamme, skal ikke ha noen del eller arv med Israel. De skal leve av Herrens ildoffer og av hans arv. Men noen arv skal de ikke ha blant sine brødre. Herren er deres arv, slik som han har sagt til dem. Dette skal prestene ha rett til å få av folket - av dem som ofrer et slaktoffer, enten av storfeet eller av småfeet: De skal gi presten bogen og kjevene og vommen. Førstegrøden av ditt korn, av din most og av din olje og den første ullen av dine sauer skal du gi ham. For Herren din Gud har utvalgt ham av alle dine stammer, for at han skal stå og gjøre tjeneste i Herrens navn, han og hans sønner, alle dager.” (5 Mosebok 18:1-5)

 

Her ser vi at Levi stamme ble tatt ut til å tjene Herren og at det er Herren selv som skulle være Levi stammes arv og at de skulle leve av de offer og den førstegrøde de andre stammene bar fram.

 

“Israels barn skal slå opp sine telt, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær. Men levittene skal slå opp sine telt rundt omkring vitnesbyrdets tabernakel, for at det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet. Levittene skal ta seg av det som er å gjøre ved vitnesbyrdets tabernakel.” (4 Mosebok 1:52-53)

 

Levittene var utrolig viktige. Her leser vi at de leiret seg som en mur mellom Gud og folket. De holt Guds vrede borte fra de andre.

 

 

Da Josva førte folket inn i landet ble det delt ut til stammene ved loddkasting. Landet ble nå delt mellom syv stammer.

 

“Hele Israels barns menighet samlet seg i Sjilo, og der reiste de sammenkomstens telt. Landet hadde de nå lagt under seg. Men det var enda sju stammer tilbake blant Israels barn som ikke hadde fått sin arvedel. Da sa Josva til Israels barn: Hvor lenge vil dere ennå dryge før dere drar av sted og inntar det landet Herren, deres fedres Gud, har gitt dere? Velg nå ut tre menn fra hver stamme! Så vil jeg sende dem ut, og de skal gjøre seg klar og gå igjennom landet og lage en beskrivelse med tanke på utskiftningen, og så komme tilbake til meg. Del det så mellom dere i sju deler! Juda skal bli i sitt land mot sør, og Josefs ætt skal bli i sitt land mot nord. Dere skal lage en beskrivelse av landet, delt i sju deler, og så komme hit til meg med det dere har skrevet. Så vil jeg kaste lodd for dere her, for Herrens, vår Guds åsyn.

 

Levittene skal ikke ha noen del sammen med dere, for Herrens prestedømme er deres arv, Gad og Ruben og den halve Manasses stamme har fått sin arv på østsiden av Jordan - den arv som Moses, Herrens tjener, ga dem. Så gjorde mennene seg i stand og gikk. Da de dro av sted, bød Josva dem å skrive opp alt det de så i landet, han sa: Gå av sted og dra omkring i landet og skriv opp alt dere ser der. Kom så tilbake til meg! Så vil jeg kaste lodd for dere for Herrens åsyn her i Sjilo. Så gikk da mennene av sted og dro gjennom landet og skrev opp det de så der, by for by, i en bok i sju deler. Deretter kom de tilbake til Josva i leiren i Sjilo. Og Josva kastet lodd for dem i Sjilo for Herrens åsyn. Der skiftet Josva landet mellom Israels barn etter deres ættegreiner.” (Josva 18:1-10)

 

Så er da spørsmålet om hva som skjedde med Simeon stamme? De hadde jo heller ikke fått noen arvedel i landet Gud hadde lovet Abraham.

 

 

 

2. SIMEON STAMME

 

 

 

Josva 19 forteller oss at Simeons stamme fikk sitt bosted inne i Juda stammes arv!

 

“Det andre loddet kom ut for Simeon, for Simeons barns stamme etter deres ætter. Den arvedelen de fikk, lå inne i Judas barns arvedel.” (Josva 19:1)

 

“Av den delen som var tilmålt Judas barn, fikk Simeons barn sin arvedel, for Judas barns del var for stor for dem. Derfor fikk Simeons barn sin arv inne i deres område.” (Josva 19:9)

 

Dette får et meget sterkt perspektiv når vi så vet at Jesus kalles for Løven av Juda og var av Juda stamme!

 

“Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han kan åpne boken og de sju seglene på den.” (Åpenbaringen 5:5)

 

Men bildet skal bli enda sterkere. For om vi leser Romerne 8, ser vi at også vi er arvinger! Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger fordi vi er plassert i Kristus!

 

“Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” (Romerne 8:16-17)

 

“Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at - som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!” (1 Korinter 1:27-31)

 

Her ser vi altså at Gud selv har plassert oss i Kristus, på samme måte som Han plasserte Simeon stamme inne i Juda stammes arvelodd!

Juda fikk den førstefødtes rettigheter da bade Ruben, Simeon og Levi mistet den.

 

Hva betyr så dette for oss i dag?

 

Paulus tar oss enda dypere inn i denne hemmeligheten.

 

“Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.”  (Efeserne 2:11-22)

 

I Den Gamle Pakt var hedningefolkene utelukket fra borgerrettigheter i det jødiske samfunn. De var fremmede for Guds paktsløfter. Det fantes ikke noe håp i dette livet, og ingen mulighet til å ha samfunn med Gud og kjenne Ham.

 

Men Jesu sonoffer, Hans eget blod, knytter de de hedningetroende, som var langt borte fra Gud, sammen med jødene. Hedningene ble podet inn på “treet” (Israel) for å nyte paktsløftene som er gitt i Den Nye Pakt. Vi er nå regnet som medarvinger til alle Guds løfter, sammen med Abraham og alle stamfedrene.

 

Derfor er det så enormt viktig at vi blir i Kristus, slik at vi kan bære mye frukt for Hans rike.

 

“Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler. Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.” (Johannes 15:4-9)

 

Evangeliet er de gode nyheter om at de som har tapt sin rett eller sin mulighet til velsignelse likevel velsignes - fordi de tar sin tilflukt i Den velsignede!