"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebreerne 2:14)
Nest etter læren om Kristi forsoning, og hvordan vi ved troen får del i den, er læren om helliggjørelsen det viktigste og mest betydningsfulle for at det åndelige livet forsatt skal være levende i oss. Eller, rettere sagt: Det åndelige livet, ja, det evige livet, står og faller med disse to hovedsakene: Kristi rettferdighet for oss, og Åndens helliggjørelse i oss. Disse to forholder seg til hverandre i nådens rike som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.
Titusener av sjeler har begynt i Ånd, men fullført i kjød. La oss ta et eksempel:
Et menneske blir vakt og forsøker alvorlig å bli frelst. Da kommer han vanligvis først inn i trelldom under loven, og det enorme strevet med å bygge opp sin egen rettferdighet. Forsøker å forbedre seg, slutte med forskjellige synder, våker, ber og kjemper mot dem. Den bevisste eller ubevisste hensikten med alt dette er da at først når dette en gang lykkes, føler han at han kan ta imot nåde og fred i Kristus.
Men det mislykkes jo hele tiden. Synden blir bare ennå sterkere i ham. Han faller. Står vel opp igjen, men faller på nytt. Han gjør ting han før har skydd. Han blir så selvsikker, hard og lettsindig at han blir redd for seg selv og holder på å gi opp.
I denne ulykkelige tilstanden får han så høre evangeliet om Guds Sønn. Får høre at Kristus er kommet for å frelse syndere, for å gjøre den ugudelige rettferdig. At vi fullstendig ufortjent blir rettferdiggjort. Uten gjerninger, uten hjelp av loven, - bare av nåde, ved tro.
"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Efeserne 2:8-9)
Nå får han liv, nå blir han frelst. I dette nådens ord hører han at han er kjøpt fri. Her får han sin trøst, sitt himmerike på jord. Og nå begynner han i sannhet å leve i Guds barns herlige frihet. «For den som Sønnen får frigjort, han blir virkelig fri».
Akkurat her, midt i denne herlige vårblomstringen, med evangeliets regn og solvarme, skulle den giftige slangen kunne vokse opp, som snart skulle ødelegge hele denne nye herlige planten? Men akkurat dette er det som så sørgelig titt skjer...
Og hvordan skjer dette? Jo f.eks. på denne måten: Ganske snart dukker den samme slangen opp som også bedro Eva med sin list; selve den farlige Satan. Og når han ikke har lykkes i å føre mennesket vill ved å holde det fast under loven, vil han forsøke igjen, men på motsatt side.
"Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus." (2 Korinter 11:3)
Nå planter sjelefienden en trøst som Ordet aldri har gitt; nemlig dette at når mennesket nå er frigjort fra all syndens skam og dom, fra lovens forbannelse og fra dødens og djevelens vold, så er det også utenfor all fare. Så trenger det ikke frykte noe som helst, men kan slå seg fullstendig til ro.
Men det rettferdiggjorte mennesket er absolutt ikke utenfor all fare. Og faren er både dobbelt så stor og nærmere når en ikke frykter for den.
Og selv om denne synden i deg ikke tilregnes eller fordømmer deg så lenge du blir i Kristus, kan den likevel gjøre mye ondt, hvis den ikke i tide angripes. Gjennom det vi kaller den «daglige omvendelse» må den korsfestes og dødes.
"For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve." (Romerne 8:13)
Synden kan gjøre mye forferdelig ondt, den kan kvele og drepe ditt åndelige liv. Som Jesus utrykkelig sa om tornene som vokste opp blant den gode sæden, og kvelte den. Og da er jo hele skatten på ny tapt, som om du aldri hadde eid den.
Ordet taler om frihet fra loven. Men det går ikke alltid konkret inn på hva som skal være fritt og hva som skal være bundet. Når så fristelser til konkret synd setter inn, da kan det lett skje at menneskene «bruker friheten som en anledning for kjødet» og «misbruker vår Guds nåde til et liv i utsvevelse».
"Når vi så har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!" (2 Korinter 7:1)