Hva mente Jesus med at vi må bli som små barn for å komme inn i himlenes rike? Dette og flere ting skal vi ta for oss i dette studiet. Jeg har prøvd å la det være et oversiktlig og systematisk studie. Siden det er flere evangelier som omhandler det samme angående dette har jeg valgt å ta med de alle for å få hele bredden. I slutten av studiet tar vi for oss et par argumenter for barnedåpen i disse bibelversene.

Den største i himlenes rike - Matteus 18,1-5

Jesus konfronterer den menneskelige tendens til å assosiere autoritet med utøvelse av herredømme. Det herrdømme, eller den autoritet i gudsrikets liv Gud vil gjeninnsette oss i, er for et seierrikt liv og fruktbart liv, og for å omstyrte mørkets makter, ikke for å oppnå kontroll over andre eller tjene egne interesser. Hans kall til barnlig ydmykhet og tjenersinn (Joh 13,1-17) viser i hvilken ånd og på hvilken måte den troendes autoritet skal utøves når den formidler kraften i Guds rike.

1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?

"I samme stund" svarer til det øyeblikket de hadde hørt om barnas frihet (17,26). At de stilte dette spørsmålet nå, så like etter at Jesus hadde talt om sin lidelse og død, kan synes merkelig, men de var fremdeles opptatt av Messias-rikets verdslige makt og ære. En av dem var blitt kalt for en klippe (16,18), og tre hadde vært med på fjellet (17,1), men det var tydelig at disiplene ikke var enige om at disse var noe framfor de andre.

2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa:

Jesus framstiller her en "handlingslignelse". Det foregikk inne i huset (Mark 9,33), antakelig Peters hus.

Jesus så i dette barnet det motsatte av hva han så i disiplene. De var opptatt med ytre ære og makt og strevde etter å få en posisjon.

3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 

Et barns ydmykhet består av en fortrolig tillit, sårbarhet, og hjelpesløshet i å fremme sin egen sak uten hjelp, veiledning, og ressurser fra en forelder.

Et barn har ingen verdslige ambisjoner om være den største og uten begjær etter penger, makt og popularitet.

Omvendelse vil si fullstendig forandring, at man snur om (Jak 5,19; Luk 22,32). Det behøver ikke her å bety at de han talte til, ikke var gjenfødt, at de ikke var kristne. Det var deres instilling, deres mening om Messias-riket som måtte endres totalt. Det var ikke meningen at de skulle bli barnslige eller gå i barndommen, men de skulle ha det sinn som kjennetegner barnet.

De diskuterte de fremste plassene i riket, og så hadde de fulstendig glemt hvordan man kommer inn i dette riket! Man inntar det ikke ved fortjensfulle gjerninger, langt mindre ved store ambisjoner. Det skjer ved at man mottar det som en gave, av nåde. De ville så langt fra bli de største i himlenes rike så lenge de huset tanker som disse, de ville ikke engang komme inn i det. Jesus formante disiplene til omvende seg fra selviskhet, rivalisering og stolthet.

4 Den som fornedrer som dette barnet, han er den største i himlenes rike.

Å være stor i himlenes rike er å være liten, ydmyk. Jesu samtidige blant jødene var kjent for å framheve sine dyder, og den greske verden hadde bare forakt til overs for ydmykhet. Jesus kom med noe nytt. Han lærte at man ikke skal streve etter å være stor, men heller søke å bli liten. At barnet skal bli voksent, er livets naturlige gang, at den voksne skal bli barn, er en hemmelighet i Guds rike. "Tenk ikke på å bli stor, men liten. Blir du det, kommer storheten av seg selv" (Luther). (Se også Matt 23,11f).

Veien til å bli stor i denne verden går over alle andre og på bekostning av dem. Evangeliets vei går nedover. Man skal bli den minste.

Fornedrer, taipenoo. Fornedre, ydmyke, leve i fattige kår, tarvelig. Det beskriver en person som er blottet for all arroganse og selvhevdelse - en person som er frivillig underlagt Gud og hans vilje.

5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.

"Ett slikt barn" kan også sikte til et menneske som har et slikt barnesinn. At de tar imot "for" hans navns skyld, vil si at de gjør det på grunn av hans navn.

Himlenes rike hører barna til - Matteus 19,13-15

13 Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem.

Vanligvis pleide man å bære barna til synagogen på deres første fødselsdag for at rabbien skulle velsigne dem. Disse som nå bar barn til Jesus, måtte ha satt ham meget høyt, ettersom de ville at han skulle velsigne deres barn. Dette skjedde inne i et hus (Mark. 10,10). Disiplene hadde allerede glemt hva Jesus sa til dem tidligere (Matt 18,1-14).

14 Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til.

Jesus er barnas og de hjelpeløses forsvarer. Han ville ikke at noen skulle hindre dem (koluete, av koluo, å hindre, forby, stanse noe som er begynt) fra å komme til ham.

Barna er her brukt som eksempel og en metafor for den ydmykhet man trenger for å komme inn i himlenes rike.

15 Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra.

Jesus forlot ikke bare huset han var i ved denne anledningen, men stedet.

Guds rike hører barna til - Markus 10,13-16

13 Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem.

Disiplene følte åpenbart at barn var for ubetydelige til å få lov til å avbryte Jesu tjeneste.

Antakelig var det forskjellig alder på barna. Markus taler om "små" barn (paida), men Lukas nevner egentlig "spebarn" (norsk ov.: små barn, Luk. 18,15) - brephe. Det siste betegner slike som ennå ikke kan gå. Hankjønnsformen på "de som bar" barna, tyder på at det ikke bare var mødre til stede, men også fedre.

14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

Jesu reaksjon viser at ingen er for ubetydelige for Hans kjærlige oppmerksomhet.

At disiplene skulle legge hindringer i veien, viser hvor lite de forstod. Det er sannsynlig at de mente det godt, at de tenkte på at Jesus ikke skulle forstyrres, men selv om man mener det godt, kan man gjøre noe som er galt. Det er bare Markus som forteller at Jesus ble harm (agan-aktéo, ta ille opp, bli sint, bli fornærmet). Det er et meget sterkt uttrykk som er benyttet.

15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

Barnets enkle innstilling og tillitsfulle tro er modellen og regelen for hver dem som ønsker å oppnå himlenes rike.

Guds rike er kun for dem som kommer til Jesus med et barns tillit og uttrykker ydmykhet og avhengighet i møte med Ham. Guds rike tilhører slike, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi Gud har behag i å gi det til de ydmyke og tilsynelatende ubetydelige.

Ordene er rettet først og fremst til disiplene, men de har videre adresse til alle som blir stilt overfor evangeliets kall. Det tales nemlig her om betingelsene for å komme inn i Guds rike. Matteus har plassert verset i en annen sammenheng (18,3), skjønt det er selvsagt ingenting i veien for at Jesus har gjentatt ordene.

16 Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.

Han tok dem en etter en i armene og velsignet dem. Ordet "velsignet" (kateulogei) forekommer bare her i NT, han velsignet dem varmt og inderlig, igjen og igjen.

Denne Jesu handling må sees på bakrunn av den kjølige innstilling man hadde til barn i det første århundre, noe som var skapt av den hellenske kulturen.

Guds rike hører barna til - Lukas 18,15-17

15 De bar også de små barna til ham for at han skulle røre ved dem. Men da disiplene så det, truet de dem.

Hvem som kom med de små barna, vet man ingen ting om, men det er et hannkjønnsord som er brukt, så det er mulig at det også var fedre.

Disiplenes reaksjon betyr ikke at de var dårlige eller onde mennesker. Kanskje de trodde at Jesus hadde det for travelt eller at han var trett. Men det var feil det de gjorde.

16 Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!

Jesus viste de små stor kjærlighet og kalte dem straks til seg. I dette lå også en irettesettelse av disiplene, som kunne finne på å hindre dem fra å komme til ham. Markus (10,14) kan fortelle at Jesus ved denne anledningen ble vred på grunn av den behandlingen barna fikk.

17 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

Det er ikke ved fariseerens stolte innstilling man kommer inn i Guds rike, men ved barnets helhjertede tillit. Barnet viser veien ved sin avhengighet og sin åpenhet. Det tar imot det som det blir tilbudt, uten å regne med å få noe på grunn av fortjeneste.

Argumenter for barnedåp

Noen holder fast på barnedåp, selv om det ikke finnes et eneste skriftsted eller er noen som helst bibelsk grunnvoll som kan legges under læren om barnedåp. Dette erkjenner til og med de ledende barnedøpere. Det er to ledende syn blant barnedøperne. Noen døper barna forat de i dåpen kan bli omskapt fra Djevelens barn til Guds barn, andre derimot døper dem fordi de allerede er Guds barn. Den førstnevnte oppfatning er den offisielle katolske og lutherske lære. Den sistnevnte oppfatning holdes av metodister og andre.

Vi skal ikke her gå inn på noe dyptgående studie angående dåpen, men bare belyse et par argumenter som brukes for barnedåp ut ifra disse bibelvers vi har studert.

Markus 10,13-16 - Jesus velsigner barna

Denne vakre beretningen betraktes som hovedstedet for barnedåpens bibelske begrunnelse. Når vi leser den oppmerksomt igjennom, finner vi følgende:

1) Det finnes ingen hentydning til dåp i dette skriftstedet. Man må derfor legge noe inn i denne beretning som ikke Gud har lagt der. Av dette sted kan man derfor like så godt bevise at barna skal omskjæres eller vaksineres eller ha nattverden, som at de skal døpes.

2) Foreldrene bragte ikke sine barn til Jesus for at han skulle døpe dem, men for at han skulle velsigne dem. Altså var barnedåpen ukjent for foreldrene.

3) Disiplene kjente heller ikke til barnedåpen, ellers ville de ikke ha truet dem som bar dem. Dette skjedde jo straks før Jesu død.

4) Jesus døpte dem ikke, men han velsignet dem og erklærte at Guds rike hører dem til. Når man sier at Jesus ikke døpte noen, da er dette bare delvis sant; for han døpte ved sine disipler, dem som tok imot hans ord (Joh 4,1-2).

Av jesu ord og handlemåte kan vi her se at han ikke vil at barna skal døpes, eller ville han ha gjort ved en så gunstig anledning. Vi ser at Guds rike hører dem til, og da kan ikke det lille barn være et fortapelsens barn som tilhører Djevelen. Men selv om barnet tilhører Gud og er frelst i kraft av Kristi forsoning (fri fra arvesynd), er det ikke skikket for dåpen; for den forutsetter omvendelse og tro, og er en for samvittighets pakt med Gud (1. Pet 3,21).

Matt 18,1-10 - Barn kan tro

Dette stedet sier slett ikke at spebarn kan tro. Av v. 2 ser vi at barnet var stort nok til å komme da Jesus kalte på det, og av v. 6 at det kunne forføres. I grunnteksten brukes det samme ord (paidion) som brukes om Jairus' datter som var tolv år gammel (Mark 5,39,42). "Disse små som tror på meg" refererer til barn som ved troen er blitt Jesu disipler, og altså ikke til spebarn. Professor S. Odland sier også at det "peker på sådanne barn som Jesus nettopp i v. 3 og 4 hadde talt om, til forskjell fra virkelige barn, altså disipler som ved omvendelse fra alt selvgodt og ærgjerrig vesen er blitt som små barn." (Fortolkningen av Matteus).

At spebarn kan tro, det strider mot Guds ord og imot all mennesklig erkjennelse. Bibelen sier at "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Heb 11,1), og at den kommer ved hørelsen (Rom 10,9-15; Joh 17,20; 20,31).

Luther sier: "Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde, så viss, at man kunne dø tusen ganger derpå. Og en sådan tillit og erkjennelse av Guds nåde gjør glad og munter overfor Gud og alle skapninger" (L. Bergmann. Kirkehistorie 2, side 31).

(Kilder: Studiebibelen, Guds ord studiebibelen, ESV Study Bible, Dake study notes)