En vel ansett sakfører hadde et eneste barn, en datter, 16 år gammel. Hun var sin fars lys og glede. Han syntes å leve kun for henne. Moren var en kristen og lærte sitt barn at Jesus var den eneste vei til frelse, men faren var vantro og sa til datteren at hun ikke måtte tro Bibelen, og at vi kunne komme til himmelen uten Jesus.

Datteren elsket begge to, og de var begge hennes kjærlighet verdig. Men da faren fortalte henne om en vei, og moren en annen vei, forstod hun ikke hvilken som var den rette. Det var ikke å undres over at hun i 16 årsalderen ikke var troende.

Men så ble hun veldig syk. Det ble funnet ut at hun kom til å dø etter kort tid. Hun tenkte på sin sjel og himmelen, men kunne ikke avgjøre om mors vei eller fars vei var den rette å velge.

En dag, da hennes far var i værelset på sykehuset, sa hun til ham så alvorlig: "Far, jeg skal dø. Jeg ønsker at min sjel skal bli frelst. Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? Mor har lært meg at den eneste vei til frelsen er Jesus Kristus. Du har lært meg at vi kan bli frelst uten Jesus. Her er to helt forskjellige veier, og de kan ikke begge være riktige. Hvilken av dem er den rette? Tiden er kommet, da jeg må velge en av disse veier. Hva skal jeg gjøre far? Skal jeg ta mors vei, eller skal jeg ta din?"

Den sterke mann var dypt rørt. Han skjulte sitt ansikt i sine hender og gikk frem og tilbake i værelset i den dypeste nød. Etter en stund kom han til sengen. Han tok sin datters bleke, tynne hånd i sin, kysset den kjærlig og badet den i sine tårer, idet han sa, langsomt, men alvorlig: "Min kjære datter, velg mors vei"....