Både jøder og hedninger har felles forståelse av forløsningen i Messias. Det vil være korrekt å beskrive de første jødekristne som en retning innen jødisk tradisjon og tro. Som vi skal se på underbygger både jødiske skrifter, men også de oldkirkelige tekster, denne klare sammenhengen mellom troen på en jødisk forløsning og troen på vår kirkes forløsning i Kristus.

Den samme prosess av hellenisering som jødedommen gjennomgikk, fikk også kirken bli en del av. Vi kan godt si felles skjebne, felles trøst. Beklageligvis har kirken og synagogen glemt sine felles røtter og glemt sitt brorskap. Faktum er imidlertid at skal den jødiske tro eller den kristne kirke overleve, må disse brødre igjen skape blodsbånd. Kristen vekkelse vil være den eneste garantisten for jødisk eksistens i en verden som stadig ser historien gå i sykluser med antikirkelige holdninger og antisemittiske handlinger.

Denne felles forløsning gjenspeiles ved at man i synagogen ber Kaddishbønn om at forløsning må komme i vår tid. Samtidig som mange av de kristne bønner bekrefter at de jødekristne tanker angående forløsning, frelse og gjenopprettelse helt klart var jødiske tanker som rabbinerne utarbeidet.

Må hans store Navn blir opphøyet og helliget,
Guds store navn.
I en verden som Han skapte etter Sin vilje!
Han vil etablere Sitt rike og må hans frelse
blomstre og hans Salvede være nær. Gjennom hele livet ditt, og under dagene for all Israels hus,
raskt og veldig snart!
Amen.

Og Lukas sin sitering av bønnen kalt ”Fader Vår” 11:2

Fader vår, du som er i himmelen.
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike. Skje din vilje,
som i himmelen, så og på jorden.

Den første menighet bestod ifølge evangeliene og Apostlenes gjerninger utelukkende av jøder som trodde på Jesus, samt noen få fromme hedninger. Den apostoliske kirken fra Jerusalem så på seg selv som en forlengelse av den jødiske tro og levesett. De møttes daglig i Templet til bønnens time, leste fra de jødiske skrifter og ba sine lærte jødiske bønner. At Jesus hadde stått opp ble en naturlig del av deres jødiske tro. De første Jesustroende jøder hadde heller ingen intensjoner om å bringe evangeliet ut til sine hedenske naboer, før Peter i Apostlenes gjerninger 10 opplever at hedninger ikke er urene, men skal ha del av Guds evangelium:

Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. "På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent." (Apostlenes gjerninger 10:12-14)

Den jødiske lære har imidlertid også innlemmet de hedenske folkeslagene i den hebraiske frelsestanken! Torahen påpeker at frelsen skal komme fra jødene. Torahen sitt budskap ble gitt til hele menneskeheten. Før Torah ble gitt til Israel gav Gud den til de andre nasjonene, men de avslo den - forteller historien gjennom jødiske skriftlærde ved Shabbai og Yitro. (Enc.Judca)

Jesaja 55:5 "Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg."

Og Mika 4:2 "Mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem."

I sin bok «Rabbinic Judaism» sammenstiller forfatteren Jacob Neusner ulike fortolkninger av rabbinernes syn på de hedenske folkene. Neusner konkluderer med at Israel bærer ett særskilt ansvar for folkene utenfor. Når jødene tilfredsstilte Gud ble også Gud nådig mot hedningene. På tross av at hedningene ikke har del i den kommende verden vil de bli en del av den ved å holde seg til Torah. «De vil bli frelst!» sier Neusner. Ikke nok med det, men hedningene har tirret Gud slik at de blir sett på som en del av Israel også verdig å bli prester for Gud. Neusner konkluderer med at hedningene via Torah får samme stilling i for Gud som jødene hadde fra begynnelsen!

Maimonides var en av de få jødiske filosofene som også hadde stor innflytelse på den ikke-jødiske verden — både innenfor kristendommen og innenfor islam. Ennå i dag er han blant de mest respekterte av alle jødiske filosofer. Et mye brukt munnhell blant jøder i middelalderen var «Fra Mose (med Toráen) til Moses (Maimonides) har det ikke vært noen slik Moses.» Maimonides var uten sammenligning den mest innflytelsesrike personen i jødisk tenkning i middelalderen. Maimonides hevdet at kristendommen var ”Preparatio Messianica” – en forberedelse til den messianske æra.

Maimonides siterte Sefanja 3:9 "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med ett sinn."

Jfr. Mitch Glaser i sin artikkel ”The critique of The Two Covenant Theory”. Paulus bekrefter nettopp denne tanken om de lange frelseshistoriske tanker som jødedommen bygger sine tanker på i Romerbrevet kapittel 3:

"Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også hedningenes Gud? Jo, også hedningenes."

Jakob (Jesu bror og leder i Jerusalem menigheten) bekrefter i Apostlenesgjerninger 15 hvordan Gud utså hedningene:

"Og da de hadde holdt opp å tale, tok Jakob til orde og sa: Brødre! Hør på mig: Simeon har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Derefter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter oppbygge, og jeg vil igjen oppreise den, for at alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningfolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette som er kjent av ham fra evighet av. Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender sig til Gud."

Det er også interessant at flere bibelforskere og levende kristne ser at Paulus ikke har laget noen ny religion han heller. Paulus forsetter i Romerbrevet: Gud er Én, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen*.(* hedningene får del i den samme tro.) Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven. Rom 4,1-3:Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet? eller: Abraham, vår far (stamfar) etter kjødet har oppnådd? For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han jo noe å rose seg av, men ikke for Gud. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Paulus understreker her at hedningene er på samme nivå som Abraham. Han oppnådde sin troens hvile utelukket pga sin tro. Abraham levde uten Torah, men som Hebreerbrevet beskriver 11,13:

Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det*. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

Derfor påpeker Paulus at Torah ikke forandrer Guds frelseshistoriske linje, men at Jesus gir de bortkomne hedninger enda en mulighet til å bli podet inn på frelsestreet. Torah står ikke i veien, men den er behjelpelig inntil Jesus forsoning på Golgata. Derfor er ikke spørsmålet om det er ett nytt evangelium, men heller at Torah blir inkarnert i Guds kjød gjennom Jesus. Ingen av de tidligste rabbinske lærde forstod det slik at Jesu lære stod i konflikt med Torahens lære gjennom Moses. Jesus i rabbinsk lys blir sett på en som «renser» lufta og setter Torah i ett riktig lys. I løpet av århundrene siden Moses mottok Guds Ord på Sinai har fortolkingen av Torah variert med de som tolket det.

Jesus påpeker dette i Matt 5:33:

Igjen har dere hørt at det er sagt til de gamle*: “Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde dine eder for Herren.” Men Jeg sier dere: «Sverg ikke i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, 35 eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges stad».

«De gamle» blir av John Lightfoot’s kommentarer til Nye Testamentet fra Talmud og Hebraisk beskrevet med de som tok seg av tolkingen av Torah. Jesus fortar her ingen direkte sitat fra Torah’en. Jesus ønsker å føre forkynnelsen av Torah tilbake til der den hørte hjemme. Moses var jo selv opptatt av hjertets holdning, men Jesus bekrefter jo at det var pga av de hårde hjerter til folket at budene ble fortolket i forskjellige retninger. Skilsmisse ble antatt av de forskjelligste årsaker nettopp på grunn av menneskenes uforsonlige hjerter.

Mens Torah lærer forsoning, bot og bedring med hverandre ble fortolkningene snarere en mulighet til å slippe omvendelse, forsoning og ansvarliggjøring av sine gjerninger. Utfordringen for Israel er jo nettopp at de også er en nasjon som skal leve etter Guds Ord. Ikke alle levde med Torah som en rettesnor i livet. Makabeertiden viser jo nettopp at mange jøder faktisk ønsker å bli lik verden og ikke måtte leve så intens etter Guds bud og ordninger. Disse som ikke etter hjertet ønsket å følge Guds forordninger i nasjonen føler raskt at Torah blir en belastning og byrde for deres liv.

Slik er det også for oss troende som ikke lever i troen, men prøver å fullbyrde den gjennom egne gjerninger. Loven blir for oss for tung å bære og vi begjærer heller ett liv uten Guds ord. Denne perioden fra Davids storhetstid frem til Juda Makkabi fører til ett frafall og ett folk som ikke opplever Guds styrke i sine indre liv. De får ett begjær etter å heller assimileres enn å stå opp imot frafallet gjennom opprettholdelse av Torah.

1. Makkabeer bok 1,11: På den tiden trådte det frem en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg i det de sa: «La oss gå å slutte oss en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke rammet oss». Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav de tillatelse til å følge hedensk lov og skikk. De bygde ett idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og de flat fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Flere tekster tyder på at jødene i århundrene før Jesus hadde blitt et folk som ble mer orientert rundt de samfunnsstrukturene enn om hjertes holdning til Torah. Tolkningen av Torah ble mer en politisk tale for å holde sammen ett samfunn , enn en ådelig forkynnelse for å berøre menneskers hjerter. Under utgravningene av Essernes samfunn i Qumran på 50-tallet fant beduinene en rull som i dag kalles for Tempelrullen. De fant faktisk to kopier av disse. Det er en tale antakelig skrevet av en Esseer-prest som hadde god kjennskap til Templet og dets ordninger. Nettopp i denne rullen finnes en nytolking av 5.Mosebok 21,22 angående korsfestelse.

Når en mann har en synd på sig som fortjener døden, og han blir avlivet og derefter hengt på et tre, 23 så skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag; for forbannet av Gud er den som blir hengt; og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir deg til.

Men i tolkingen som ble funnet i Qumranhulen blir det lagt inn ett aspekt til.

«Hvis en mann forråder mitt folk, overgir det til en fremmed nasjon og handler mot mitt folk, da skal du henge han på treet slik at han dør. På to eller tre vitners ord skal han late livet, og de skal henge ham på treet. Hvis en mann har gjort en synd det er dødsstraff for, fordi han har flyktet til hedningefolkene og forbannet mitt folk, Israels barn, da skal du henge ham også på et tre slik at han dør». (Tempelrullen 60,6-13)

Nå er ikke lengre oppgjør for den enkeltes synd viktig, men fortolkerne legger i nasjonens anliggende også. Det bygger under det at jødene i denne perioden har blitt mer opptatt av at nasjonen og folket i sin helhet skulle være satt i stand. Enkelt menneskenes hjerte i forhold til Torah har dermed blitt satt i skyggen enn tidligere. Denne utviklingen bekreftes av den sterke Helleniserings prosessen som jødene blir utsatt for i tiden før Kristus. Samfunnet, byene og de nye måtene å knytte verden sammen på når også det jødiske samfunnet. Men troen flyttes fra menneskets hjerte til en orientering rundt nasjonens ve og vel.

Vi kan se at dette er en slags hendelse som peker forut sin tid og blir gjentatt av menigheten når det 300-400 år senere kjemper mot presset til å bli ett stats anliggende isteden for en levende tro på grasrot planet. Derfor er det ingen konflikt mellom Torah og Kristus. Jesus oppfyller loven gjennom sitt liv som forbilder for oss, men Han legger til den dimensjon som Abraham fikk del av nettopp gjennom troen. Jesus ønsker igjen å peke på flisen i ditt eget øye, enn å se bjelken i din brors. Jesu forkynnelse bryter dermed ikke med Torah, men med fortolkerne og samfunnets intensjoner om hva som er rent eller urent. Men det kan se ut som at denne utviklingen også skjer hos flere rabbinere i denne tiden enn Jesus. Jesus forkynnelse og vektlegging på hjertes holdning finnes også hos andre jødiske forkynnere.

Den jødiske rabbi Hillel som levde omtrent fra år 50 f.kr til ca 10 e.kr lærte noe som ligger svært nært det vi kjenner som Jesus sine taler. ”Det du skyr selv, skal du ikke gjøre mot din neste. Gå bort og lær det! Jacob Neusner bekrefter i sin bok ”Jødedommen i den første kristne tid” at Hillel som fariseer blir oppfattet av kristne i dag som en lovrytter og forvansker av Guds Ord. Men Neusner mener til motsetning at Hillel innførte en ”nåde” forståelse av skriftene og innførte en ydmykhets vei som vi kjenner fra Jesus sine taler på Saligprisningsberget. Hillel sa: ”Vær ikke sikker på deg selv før din dødsdag”, ”Den som bruker kronen, skal gå til grunne”, ”Døm ikke din neste før du selv kommer i hans sted”. Også Rabbi Akiva sier at hele Torah kan sammenfattes i ett bud. «Du skal elske din neste som deg selv!» . Historien og Akiva og hans kone illustrerer også ydmykhetens vei som de måtte vandre. Rakels offer for at Akiva skulle lære Torah.

Akiva arbeidet som gjeter for rikmannen Kalba Savua i Jerusalem. Da datteren Rakel så at det var noe spesielt ved Akiva, selv om han ikke var kravstor på egne vegne, sa hun, “Jeg er villig til å forlove meg med deg, hvis du vil studere Tora i en Tora-skole.” Akiva samtykket, og hun forlovet seg med ham i hemmelighet. Da faren hørte hva hun hadde gjort, kastet han henne ut av huset og sverget at hun ikke skulle arve noe av hans eiendom. Rakel dro avgårde og giftet seg med Akiva. De var så fattige at de måtte sove i en høylåve. Snart insisterte Rakel, “Du må dra til en Tora-skole!” Han dro, og i tolv år satt han i Tora-skolen under rabbi Elieser og rabbi Josva. Imens ventet Rakel hjemme i byen.

Etter disse årene vendte han hjem som en stor rabbi, og ble fulgt av tolv tusen disipler. Så fikk han høre en nabo si til Rakel, “Hvor lenge vil du leve som om du var enke?” – “Gjerne i tolv år til, hvis min mann ville lytte til meg.” Dermed forsto Akiva at han hadde hennes tillatelse til å studere videre. Etter enda tolv år kom han tilbake, denne gangen med fireogtyve tusen disipler. Og alle dro ut for å møte ham. Også hans hustru dro ut for å møte ham i sine fattigslige klær.

Naboene rådet henne til å låne finere klær så hun kunne se mer presentabel ut, men hun svarte ‘Den rettferdige kjenner sjelen til hvert av sine dyr’ (Ordspr 12,10). Da hun kom nær Akiva, bøyde hun seg ned og ville kysse hans føtter. Hans disipler ville skyve henne til side, men rabbi Akiva ropte til dem, “La henne være! Alt jeg er – og det dere er – tilhører egentlig henne.” Rakels far hørte at en stor rabbi var kommet til byen, og tenkte, “Jeg vil besøke ham, kanskje denne mannen kan sette meg fri fra eden jeg sverget.” Da Kalba Savua kom til Akiva, spurte Akiva ham, “Ville du ha avgitt den erklæringen hvis du visste at hennes ektemann kom til å bli en betydelig mann?” Faren svarte, “Hvis han hadde lært seg en traktat i Misja, ja endog bare et eneste bud, så ville jeg ikke ha gjort det.” – “Jeg er din datters ektemann,” sa Akiva. Faren falt ned for ham og kysset rabbi Akivas føtter. Og han ga ham halvdelen av alt han eide. (b. Ketuvot 62b-63a, b. Nedarim 50a).

Så Gud lærte også farrisseerne, som kristenheten idag demoniserer, å ydmyke og bøye sine hjerter uten at Kristus hadde kommet. Jesus står i en tradisjon og fører forkynnelsen videre fra de jødiske vismenn frem mot det som noen århundre senere skulle bli betegnet som klassisk kristendom.

Moderne jødiske Jesusforskere innehar også ett syn på Jesus som potensial for å forløse verden gjennom sin lære. David Flusser nekter å sette ett skille mellom den historiske og teologiske Jesus. Flusser sier:

Jeg innrømmer åpent at jeg personlig kan identifisere meg med Jesus jødiske verdensanskuelse, både politisk og moralsk, og tror at innholdet av Jesus lære og den tilnærming han omfavnet har potensial til å forandre og unngå det verste av ondskap og lidelse.

Konflikten mellom det vi kan kalle kirke og synagoge skapes ikke gjennom de store frelseshistoriske linjer gitt av Gud gjennom sitt Ord, men snarere i den kristne kirkes oppfatning av at Kirken er ett nytt konsept som Gud har utarbeidet for å frelse verden. Nei, denne linje hadde Gud lagt lenge før kirken ble en institusjon. Gud ønsket ikke at Jesus skulle skape ett skille mellom folkeslagene, men Han skulle forsone folkene.

Rabbinsk jødedom var inntil islam en meget misjonerende religion. Historisk ble ingen hedningfolk nektet adgang til Gud pga sitt ikke-jødiske blod. Lukas forteller jo om den fromme hedningen som betalte hele synagogen i Kapernaum fordi han elsket dem slik. Det viser seg jo senere at disse fromme hedninger som vandret etter Guds ord (uten å omskjære seg) ble en ressurs i den jødekristne religion og det ble faktisk kjempet om deres sjeler slik at de fikk deres gunst enten i synagogen eller i kriken ettersom hvem som fikk favør.