Den tyske billedhuggeren Dannaker arbeidet i hele to år med en statue av Kristus før han ble fornøyd med den.

Han tok med seg en liten jente inn i atelieret, pekte på statuen og spurte henne: «Hvem er det?» Den lille piken svarte kontant: «En stor mann».

Dannaker var nedslått. Han tok meiselen fatt og begynte helt på nytt. Han arbeidet i seks nye år. Igjen inviterte han en liten jente med seg inn i arbeidsrommet sitt, stilte seg foran skulpturen og sa: «Hvem er dette?».

Hun så opp på den et lite øyeblikk, og så begynte tårene å renne fra øynene hennes idet hun krysset armene over hjertet og sa: «La de små barn komme til meg». 

Denne gangen visste Dannaker at han hadde lykkes.

Senere fortalte Dannaker at Kristus hadde åpenbart seg for ham i et syn under denne perioden. Han hadde bare hugget ut i marmor det han hadde sett med sitt indre øye.

Senere, da Napoleon Bonaparte spurte ham om å lage en statue av Venus som skulle stå i Louvre svarte han nei. «En mann,» sa han «som har sett Kristus, kan aldri besudle sine gaver med å skape en hedensk gudinne. Fra nå av er min kunst hellig».

Den sanne verdien av et arbeid finnes ikke i innsatsen, ei heller i utførelsen, men fra Kristus, som er den som inspirerer.