Gjennom hele sitt liv møtte Hans Nielsen Hauge mye motstand, særlig fra makthaverne. Forfatteren Jacob B. Bull forteller i en bok om møtet mellom Hans Nielsen Hauge og en skolemester. Skolemesteren hadde hørt at Hauge var på hans trakter og ville nå ta et skikkelig oppgjør med denne "fanatikeren".

Han karakteriserte Hauge som en uvitende vranglærer og hånte ham på alle måter. Det endte opp med banning og grove karakteristkker av Hauges person og gjerning. 

Hauge svarte lite eller ingenting på ukvemsordene, men til slutt sa han rolig og behersket at Guds ord, som skolemesteren burde kjenne bedre enn ham, lærte oss at slik skulle vi ikke fare fram. Skolemesteren ble rasende. Han sprang opp på benken og gikk løs på Hauge. "Jeg skal gi deg fare fram", sa han, og gav ham et kraftig slag på kinnet.

Blodet steg i hodet på Hauge. Han reiste seg, gloende het, sterk og bredskuldret foran skolemesteren. Det brente farlig i de blågrå øynene hans. Men snart var han igjen herre over seg selv og satt seg.

"Sånt skal du ikke befatte deg med", sa han. Han så fort bort på kona i huset. Hun sto forskremt og henfallen. 

Skolemesteren knyttet neven foran ham. "Ut!" skrek han. "På porten med deg! Her har du ingenting å gjøre!"

Hauge så på husmansskona. "Er du husbond her?", spurte han skolemesteren. "Ja, såpass husbond at du skal ut." Skolemesteren knyttet neven. "Og det på flekken!", skrek han. "Ellers vanker det mer!".

Hauge tok opp pungen og rakte kona i huset to sølvmynter. Hun tok imot. Så knappet Hauge rolig frakken idet han snudde seg mot skolemesteren og sa med et smil: "Det er bra å være godt kledd når det er kaldt ute. Det er også bra å være rustet med Kristi kjærlighet, så man kan be for den som overfaller og forfølger en. Guds fred! Farvel!"

Han snudde seg og gikk stille ut... 

Da hendte det noe underlig. Skolemesteren sto og stirret på ham. Så begynte han plutselig å gråte. "Å, Gud hjelp meg!" utbrøt han. 

Så la han på dør. "Hauge", ropte han. Hans Nielsen Hauge stanset. Skolemesteren kom andpusten etter ham. "Tilgi meg", sa han og rakte fram hånden. "Jeg visste ikke".

"Prøv å tilgi meg." Hauge tok hånden hans. "Gjerne", sa han. "Gud tilgir alle."

"Hvor skal du hen", spurte skolemesteren. "Nå i svarte natta?". Hauge smilte. "Dit Gud vil", sa han. "Kom du også!" Og de gikk sammen videre...

Hans Nielsen Hauge tidde. Skolemesteren gikk også taus. Så med ett sa Hauge: "Det er Gud selv som arbeider i deg. Kanskje du en dag drar ut som jeg. Gud trenger alle".

Skolemesteren svarte ikke. Vårnatten lå taus omkring dem. Skrittene deres ga gjenlyd på den hardfrosne veien. Himmelen var full av stjerner. Til langt på natt gikk de å snakket. 

Ut på morgensiden ble Hauge med skolemesteren hjem. Og da han neste dag drog videre hadde han vunnet en venn.

Skolemesteren var fra den natta en av Hans Nielsen Hauges tilhengere.

Slik var folkevekkeren og sjelevinneren Hans Nielsen Hauge......