Det fortelles om to gutter som gikk sammen en mørk høstkveld. Etter en stund kom de til et sted hvor veien delte seg. Den ene måtte gå over kirkegården for å komme hjem.
Da de skulle skilles, spurte den andre: ”Er du ikke redd for å gå veien over kirkegården?”
Da svarte kameraten: ”Ser du lyset på den andre siden av kirkegården?
Det er lyset fra hjemmet mitt. Når jeg ser lyset der hjemme, er jeg aldri redd”....
"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg." (Salme 23:4)
