Under Rabinowitz-seminaret september 2012 uttalte Sidsel Wold minst to ganger etter spørsmål at Israel bryter Folkeretten ved å tillate at det blir bygget bosetninger på Vestbredden. Men hva er egentlig Folkeretten? Og hvilke paragrafer/artikler er det Israel bryter?
Svaret på dette spørsmålet burde være kjent. Spesielt blant de som har ledende stillinger i samfunnet, i media, etc. Dessverre har det seg ikke slik.
For egen del ble jeg først kjent med Folkeretten for få år siden. Det vil si, jeg hadde lest begrepet i leserinnlegg i ulike aviser, men jeg hadde ingen anelse om hva «Folkeretten» var.
Men det var den gang. I dag er situasjonen en helt annen. I dag vet jeg hva «Folkeretten» er.
De siste fem årene, om ikke lenger, har begrepet «Folkeretten» vært brukt som et argument mot bygging av bosetninger på «den okkuperte Vestbredden». Blant dem som fremmer dette argumentet er NRKs forhenværende korrespondent Sidsel Wold. En annen som har brukt begrepet flere ganger er forhenværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Men han var ikke deltaker på Rabinowitz-seminaret.
Sidsel Wold derimot, var paneldebattant sammen med dommer emeritus Hanne Sofie Greve. Tittelen på paneldebatten var «Rom for nyanser». Det er i seg selv en talende tittel, for til en viss grad fins det nyanser i nesten alle spørsmål og svar.
«Folkeretten» på sin side er ikke det. Den er en absolutt juridisk bindende lovtekst, på engelsk kalt «International Law», og ble vedtatt i den italienske byen San Remo den 25. april 1920, bekreftet så sent som under 90-årsjubileet for ratifiseringen, i samme by og samme hus 25. april 2010, samt sommeren 2012 av Levi-kommisjonen i Israel[1].
Gjeldende «Folkerett» ble ratifisert av Nasjonenes Forbund (i.e. Folkeforbundet) drøye to år senere, den 24. juli 1922, og gjort gjeldende fra [1. ?] september 1923, [Norge ratifiserte Folkeretten sammen med alle de andre 51 medlemslandene i Nasjonenes Forbund ved sin representant Fridtjof Nansen] og er således juridisk bindende, også for norske politikere/statsråder/journalister.
Da FN ble opprettet og FN-charteret ble ratifisert den 26. juni 1945[2], ble det i artikkel 80 slått fast at FN skulle videreføre samtlige vedtak som Nasjonenes Forbund hadde vedtatt, uten mulighet for endring. Dette omfatter hele Versailles-traktaten med tilhørende underavtaler[3]. San Remo-traktaten er bare en liten del av dette.
Hva står det så i Folkeretten? Hele teksten er for lang til å gjengi her, men vi kan vise til at det med basis i Sèvres-avtalen av 10.august 1920, ble det [tyrkiske] ottomanske imperium juridisk oppløst, og alle de landområder som tidligere hadde vært underlagt imperiet ble løsrevet/fordelt.
Det som i dag heter Syria og Libanon ble midlertidig underlagt Frankrike (Mandat-makt), mens det som den gang ble kalt Mesopotamia og Stor-Syria ble underlagt Storbritannias mandat. Dette mandatområdet ble senere, henholdsvis i 1921, 1922 delt i tre, hvorav to ble gjort til emirater underlagt Storbritannia , mens én del ble beholdt som mandatområde.
De to emiratene er Irak (ca. 1921, gjort selvstendig i 1932) og Jordan (den gang: Transjordan (opprettet april 1921, gjort selvstendig 1946)). Mandatområdet omfattet det som i dag utgjør staten Israel, inkludert Gaza og «Vestbredden» [av Jordanelven]. Dette ble så, 14.mai 1948, proklamert som uavhengig israelsk stat, med FNs velsignelse, etter plenumsavstemninger 27. og 29. november 1947.
Inkludert i Folkeretten er også et dokument som er kjent som «Balfourdeklarasjonen», et opprinnelig ikke-bindende dokument, underskrevet av Lord Arthur Balfour med en tekst som sier at «Hans Majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjemland i Palestina for det jødiske folk»[4]. På dette tidspunktet favnet «Palestina» både dagens Israel, «Vestbredden» og Jordan.
I San Remo-avtalen er det vedtatt at jødene har lov å bosette seg hvor som helst mellom elven Jordan og Middelhavet, i artikkel VI: «Administrasjonen av Palestina skal, mens man forsikrer seg om at andre deler av befolkningens rettigheter og tilstand blir opprettholdt, fremme jødisk immigrasjon under høvelige forhold og skal i samarbeid med Jødisk Byrå oppmuntre til tett bosetning av jøder i landet, deriblant statsland og øde områder som ikke er i bruk til offentlige formål.» [min kursivering].
Det betyr, uten noen form for juridiske spissfindigheter på noe område, at jøder har lov å bosette seg hvor som helst i det området som kalles «Vestbredden» (eg. Judea og Samaria), og at dette området i høyden kan kalles «omdiskutert», men overhodet ikke «okkupert».
Dermed står vi tilbake med det faktum at Sidsel Wold, når hun hevder at Israel bryter Folkeretten ved å tillate bosetninger i disse områdene ikke taler sant. Hvorvidt det er en følge av uvitenhet eller forsett skal ikke drøftes videre her.
Mer betenkelig er det at dommer emeritus Hanne Sofie Greve på Rabinowitz-seminaret uttalte at hun ikke vet hva som står i Folkeretten. Burde ikke en tidligere dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i det minste, kjenne hovedtrekkene?
Men la oss trekke det hele et steg videre, og følge påstanden om at Israel bryter Folkeretten ved å tillate at det opprettes bosetninger på «Vestbredden». Hvilke følger får det?
Svaret er skremmende enkelt. Mer skremmende enn enkelt, faktisk. Det betyr at da er også Irak, Syria, Libanon og Jordan – med dagens grenser okkupert område, og all bosetning er forbudt også der. Spørsmålet blir bare, er Sidsel Wold, Hanne Sofie Greve [og Jonas Gahr Støre] villige til å ta dét inn over seg?
Kilder:
[1]http://www.miff.no/Moter/2012/09/19PerAntonseniMIFFTrondheimHvordanermulighetenforfred.htm
[2] http://www.fn.no/FN-informasjon/Konvensjoner-og-erklaeringer/FN-pakten/FN-pakten#Artikkel 80.
[3] Inngått etter 1.verdenskrig som kollektiv avstrafning for dem som startet og førte krigen.