Det var en gang en mann som het Ola Nordmann. Han ble flaska opp på religion helt fra han var et spedbarn. Mens han enda lå liten og søt i mors trygge favn ble han en dag tatt med til en flott kirkebygning og i ubevisst tilstand gjennomgikk han en kirkelig seremoni som for hans vedkommende gikk nokså ubemerket hen, bortsett fra å bli litt våt i hodet. I oppveksten fikk han senere høre at denne religiøse seremonien som han en gang gjennomgikk visstnok gjorde ham til et Guds barn.

Som ungdom kom han igjen tilbake til den samme kirkebygningen. Denne gangen i anledning en annen kirkelig seremoni, som visstnok skulle "bekrefte" den første seremonien som Ola gjennomgikk som spedbarn. Ola tenkte egentlig ikke så nøye over hva dette skulle bety, men av tradisjon og ønske om gaver gjorde han det. "Alle" andre gjorde det jo, så da måtte vel han også. Dessuten var det jo noe "pent" og "religiøst" å gjøre, som Gud sikkert ville at han skulle! 

Da han ble voksen tenkte han at siden han var et Guds barn, måtte han vel prøve å oppføre seg deretter også! Derfor prøvde han å følge De ti bud og holde seg vekk fra de verste syndene, som best han kunne, for å leve opp til forventningene fra Gud og mennesker. Enkelte ganger - ved høytider, begravelser samt når barn av familiemedlemmer skulle gjennomgå de samme kirkelige seremoniene som han selv hadde gjort - var Ola tilstede i den samme gamle kirkebygningen og overvar seremonien.

Han tenkte at han ikke var verre enn andre mennesker, og var svært stolt og fornøyd med seg selv hver gang han ga penger til et godt formål eller hjalp til på dugnader. Da han hørte om massemordere, despoter og voldtektsmenn priste han seg lykkelig over at han var et mye bedre og mer moralsk menneske enn det de var! 

En dag syntes Ola at han opplevde noe forferdelig! En "fanatiker", som Ola pleide å kalle dem, en av de som var aktive i det frikirkelige miljøet, kom til Ola og stilte ham det sylfrekke spørsmålet: "Ola, er du frelst?" Ola skvatt opp, kjente han ble ubekvem og irritert, og svarte: "FRELST!?, hva mener du frelst!? Jeg har gjennomgått de kirkelige seremoniene, jeg er ikke verre enn andre mennesker, jeg hjelper andre og prøver så godt jeg kan!" Fanatikeren svarte Ola: "Ola, Bibelen sier at vi må bli født på ny (Joh. 3:3)! Kirkelige seremonier og egne gjerninger kan aldri frelse oss! Alene ved troen på Jesus får vi syndenes forlatelse og evig liv. Det er stor forskjell på det å stole på ritualer og egne gjerninger for frelsen, og det å stole bare på Jesus. Omvend deg derfor, Ola, og følg Jesus! Bibelen sier at dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst (Rom. 10:9.) 

Ola kjente at sinne i han bare vokste mens denne frekke predikanten prøvde å belære ham. Han løftet armen og utbrøt: "Det er nok nå, takk! Hvis jeg vil høre på en preken så kan jeg gå til kirken!" Ola snudde seg vekk og gikk bort fra denne tullingen mens han tenkte meg seg selv: "Makan til frekkhet! Komme her å spørre meg om jeg er frelst!? Jeg er da ikke noen hedning heller!" 

I tiden etterpå ble Ola stadig minnet på møtet med denne frekke predikanten, og fikk aldri helt fred fra spørsmålet som hadde brent seg fast i ham: "Er du frelst?" I sitt indre forsøkte han stadig å rettferdiggjøre seg selv framfor Gud, og trakk ofte fram som argument de kirkelige seremoniene som han hadde gjennomgått. Han minnet seg selv på at presten jo sier at man blir et Guds barn i den første kirkelige seremonien. 

Én dag, da han ikke hadde noe "bedre" å gjøre, bestemte Ola seg for å titte litt i Bibelen. Han tok den gamle Bibelen ned fra hylla, som han hadde fått som gave ved den andre kirkelige seremonien, børstet støvet av den og åpnet den. Han leste blant annet i johannesevangeliet og fikk bekreftet det som predikanten sa at sto i Bibelen: 

"Jesus svarte og sa til ham: «Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh. 3:3.) Han skjønte ikke helt hva "født på ny" skulle bety, eller hvordan det kunne skje, men han ble litt interessert i boka og leste videre. Så kom han over følgende skriftsted, som han ikke fikk helt til å stemme med det han hadde blitt fortalt angående den første kirkelige seremonien: 

"Da sa Peter til dem: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave" (Apg. 2:38.) 

Han leste videre og kom til Romerbrevet 10:9 og fikk nok en gang bekreftet noe som predikanten hadde sagt:
"For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." 

Da han så kom til Johannes 1:12 og leste det i lys av det som hadde blitt fortalt ham om den første kirkelige seremonien, fikk han igjen problemer med å forstå:

"Men så mange som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn."

Ola klødde seg i hodet og tenkte med seg selv: "Men...presten sier jo at man blir et Guds barn i den første kirkelige seremonien, men her står det at man blir Guds barn ved å ta imot Ham og tro på Hans navn...jeg skjønner ikke helt..." 
Denne usikkerheten fikk Ola til å ta den dørstokkmila å kontakte presten for å prate litt med ham, for om mulig å få klarhet i dette. 

Da Ola uttrykte sin usikkerhet og sine spørsmål knyttet til det han hadde lest i Bibelen overfor presten, forsikret presten Ola med at han kunne hvile trygt i den første kirkelige seremonien, at han ble Guds barn da. Presten kunne ikke vise til noen konkrete eksempler i Bibelen på at spedbarn gjennomgikk denne seremonien, men beroliget likevel Ola med at dette hadde vært kirkens lære i lang tid. "Dessuten", la presten til, "er det jo en grunn til at det er 7 års utdanning for å bli prest. Det er ikke alltid like lett for vanlige folk å forstå Bibelen." 

Beroliget av kirkens lange tradisjon og prestens teologiske overlegenhet, gikk så Ola hjem igjen og falt til ro mens han tenkte med seg selv: "Jaja. Presten har sikkert rett. Han er jo tross alt prest, så han vet sikkert hva han snakker om. Min usikkerhet skyldtes vel bare min egen feilaktige forståelse av Bibelen eller predikantens fanatisme." Likevel fikk Ola aldri helt fred i sin sjel, men valgte likevel å fortsette å leve livet med liten tanke om Gud og evigheten. 

Årene gikk forbi, og en dag døde Ola. Da han så åpnet øynene i dødsriket der han var i pine, angret han uendelig bittert på at han ikke hadde hørt på den "fanatiske" predikanten og omvendt seg mens han hadde mulighet! Kort tid etterpå, oppe på jorden, ble hans livløse kropp båret inn i den samme gamle kirkebygningen, men denne gangen for begravelsen. I begravelsen fortalte presten om hvor godt et menneske Ola hadde vært. Han hadde vært en kjernekar som var hjelpsom og stilte opp på jobben og i lokalsamfunnet. Presten sa at vi nå var samlet for å ta det siste farvel og overlate Ola i Guds hender. I mellomtiden var Ola evig fortapt...

Denne fiktive og tragiske historien er mer eller mindre representativ for skarer av nordmenn, som har satt et falskt håp til kirkelige seremonier og egne meritter i stedet for å ta imot Jesus å stole ene og alene på Hans verk på korset. Måtte ikke dette også bli DIN historie, min venn! Men fly til Jesus før det er for sent! 

"Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!" Jesaja 55:6 

"For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." Romerbrevet 10:13