24. desember 1943 - den fjerde julaften under krigen. Scenen var gangen på brakke 10 på Grini.

Til avveksling fra blomstersuppe om hverdagene og stormsuppe som søndagsmeny - forskjellen var bare at i den siste var det "hvem fant kjøttbiten?" - var julaftensmiddagen risengrynsgrøt.

Julepakken hjemmefra kom aldri frem, den forsvant et sted underveis. Det var kanskje en eller annen som trengte den bedre enn jeg, men litt sårt var det. Risengrynsgrøten fylte godt opp i magen, så den alltid tilstedeværende sultfølelsen var borte.

200 mannfolk - fra alle kanter av landet - i alderen 17 - 70 år satt i rekke og rad nedover gangen. Selv hadde jeg orkesterplass. På podiet stod en tent julegran. En av fangene hadde lest juleevangeliet. I tankene var nok hver eneste fange langt borte. På tross av fangenskapet var vi høytidsstemte.

Etter juleevangeliet ble det fremført en prolog, skrevet og lest av forfatteren. Navnet hans var Sigurd Evensmo. Jeg visste litt om ham. Han var 31 år gammel og satt svært hardt i det. Han hadde vært med i en gruppe på 19 ungdommer som la ut fra Ålesund i en skøyte på vei til England. De var blitt infiltrert og angitt av medlemmer av Rinnanbanden. De 18 andre ble alle skutt på Falstad.

Tyskerne hadde mistanke om at Evensmo var blandet opp i andre saker og ville presse ham ytterligere. Gestapo plasserte ham på "Fallskjermen", den store gymnastikksalen i øverste etasje i hovedbygningen på Grini. Der satt alle de dødsdømte og ventet på sin skjebne. Av en eller annen grunn, Gestapo kunne være helt uberegnelige sånn, var Evensmo sluppet ut i leiren og innkvartert på brakke 10, hvor også jeg var. Han var svært stille av seg, gikk mye for seg selv. Han hadde vel sitt å tenke på.

Dypt beveget

Nå var han midt i prologen - den var fint og rørende skrevet. Alle de 200 medfangene, mer eller mindre barske, var dypt beveget. Tårene stod i øynene på de fleste, vi lot dem bare dryppe.

Under opplesningen merket vi litt støy nede ved inngangen på midten av brakken. En av de grønnkledde stod og hvisket et eller annet med brakkesjefen - advokat Thorvald Schiøtt.

Da Evensmo var ferdig med sin opplesning, var stillheten til å ta og føle på, kun noen bevegede snufs kunne høres. Et øyeblikk senere kom brakkesjefen gående opp midtgangen og gikk opp på podiet til Evensmo.

Ekstrapost på programmet

Schiøtt bad ham bli stående idet det var kommet en ekstrapost på programmet. En av kameratene hadde fått "Schein", dvs. den gule lappen som betydde løslatelse - på selveste julaften! For en julegave!

Den gule lappen var ensbetydende med friheten. Vi drømte alle om at skjebnen en dag ville skrive ens eget navn på lappen. Om Evensmo ville være så snill å lese navnet høyt!

Nå kunne vi virkelig høre knappenålen falle. Samtlige holdt pusten av spenning. Hvem var den heldige utvalgte? Hvem var tiltenkt å få denne fantastiske julepresangen - å få komme hjem til familien på selveste julaften? "Du får lese høyt da, Evensmo!"

Men han fikk ikke frem en lyd. Han åpnet munnen flere ganger og forsøkte å si noe - han klarte ikke! Plutselig begynte tårene å trille nedover kinnene hans, han hikstet. Nå gråt han åpenlyst.

Fri mann

Vi begynte å ane sannheten. Det måtte være Evensmo selv som hadde fått Schein! "Ja, men . . . ja, men . . . Jeg har jo ingen penger til trikken fra Røa!" Nå begynte lurvelevenet. Vi jublet, klappet, gråt og lo om hverandre. Alle som en ville samtidig opp på podiet for å gratulere. Det var ikke ørens lyd å få. Forvirringen og gleden var total.

Hva var hendt? Han var jo dødsdømt. Var det noe lureri? Nei - navnet på Scheinet var riktig nok. Vi måtte selv se. Det stod virkelig Sigurd Evensmo med maskinskrevne bokstaver. Ikke en av de tilstedeværende misunte ham.

En times tid senere hadde Evensmo kvittet seg med fangedrakten. Kledd i sitt sivile tøy, med ryggsekk på ryggen, vandret han for alltid ut hovedporten på Grini, på vei til Røa og trikken - til friheten! Han hadde fått den største gaven - selve livet i julepresang.