Jeg har mine røtter på morssiden fra en liten bygd i nærheten av Risør. Der hadde bestemor og bestefar et hus som lå ytterst på en odde, bare 20 meter fra sjøen.
Mine besteforeldre var aktive i kirken og Indremisjonen på stedet. I hjemmet var det vanlig med andakt hver eneste morgen.
Da familien kom på sommerferien dit, var det som regel ganske fullt i huset. Og alle, både små og store måtte delta i bestefars lille andaktsstund, om de trodde på Gud eller ikke. Det var blitt en god tradisjon.
Og det gjorde inntrykk når ”gamlefar” sang og spilte de kristne sangene. De handlet ofte om trygghet og himmellengsel, mener jeg å huske. Deretter leste han noen vers fra bibelen og vitnet som om det skulle være et stormøte i kirken eller på bedehuset. Til slutt var det bønn og da ble som regel hver eneste av oss som satt der nevnt ved navn, og under tårer ba han om at vi alle en gang måtte samles i himmelen hos Gud.
Bestefar ble ikke så veldig gammel. 71 tror jeg.
Tidlig på morgenen, dagen etter begravelsen, banket det tungt på døra til hytta vår som bare lå 100 meter fra bestefars hus. Far lukket opp, men siden det fortsatt var ganske mørkt ute, var det vanskelig å se hvem det var med den gang.
Men i mørket, kunne vi skimte en stor, kraftig mann som med lange skritt steg inn i rommet i det han sa med høy røst: ”Nå eller aldri. Nå skal pappa få svar på sine bønner! Kan dere be til Gud for meg? Jeg vil bli en kristen!"
Det var min onkel som på denne måten ville gi sitt liv til Gud. Han lever ennå og holder fast ved den beslutningen han tok den gangen...
Mine besteforeldre var aktive i kirken og Indremisjonen på stedet. I hjemmet var det vanlig med andakt hver eneste morgen.
Da familien kom på sommerferien dit, var det som regel ganske fullt i huset. Og alle, både små og store måtte delta i bestefars lille andaktsstund, om de trodde på Gud eller ikke. Det var blitt en god tradisjon.
Og det gjorde inntrykk når ”gamlefar” sang og spilte de kristne sangene. De handlet ofte om trygghet og himmellengsel, mener jeg å huske. Deretter leste han noen vers fra bibelen og vitnet som om det skulle være et stormøte i kirken eller på bedehuset. Til slutt var det bønn og da ble som regel hver eneste av oss som satt der nevnt ved navn, og under tårer ba han om at vi alle en gang måtte samles i himmelen hos Gud.
Bestefar ble ikke så veldig gammel. 71 tror jeg.
Tidlig på morgenen, dagen etter begravelsen, banket det tungt på døra til hytta vår som bare lå 100 meter fra bestefars hus. Far lukket opp, men siden det fortsatt var ganske mørkt ute, var det vanskelig å se hvem det var med den gang.
Men i mørket, kunne vi skimte en stor, kraftig mann som med lange skritt steg inn i rommet i det han sa med høy røst: ”Nå eller aldri. Nå skal pappa få svar på sine bønner! Kan dere be til Gud for meg? Jeg vil bli en kristen!"
Det var min onkel som på denne måten ville gi sitt liv til Gud. Han lever ennå og holder fast ved den beslutningen han tok den gangen...