Denne artikkel er funnet i Bibelsk Tidsskrift, Nr 4, April 1930.

En mann delte ut religiøse skrifter i en sporvogn i Melbourne i Australia. Mens han gikk omkring blandt passasjerene, møtte han også konduktøren. Men konduktøren viste ham fra seg med den innvending at Bibelen var en bok som inneholdt mye upassende at det var umulig å lese den høyt for familien. Til dette svarte mannen:

"Jeg har nettopp nå kommet hjem fra et besøk i England. Jeg reise med dampbåten "Himalaja". Under reisen la jeg merke til at kapteinen hadde en hel del sjøkart i sin kabin. Et av dem var utspendt på en tavle, og på det var visse steder merket med punkter. Vet De hva disse betyr?"

"Ja, de avmerker klipper, grunner, sandbanker og lignende."

"Aldeles riktig. Og jeg antar at De tror at de er avmerket for at båten skal styre på dem?"

"Langt ifra," sa konduktøren meget støtt: "naturligvis settes slike sådanne merker på sjøkartene for at fartøyene skal ungå faren".

"Se, nå blir vi enige. Bibelen er Guds kart, og gjennom Bibelen blir vi oppmerksom på mange slags klipper og skjær som mange sjeler har lidt skibbbrudd på under sin ferd over livets hav. Gud har fortalt om Noahs, Lots, Davids og mange andres synder. Er det for at vi skal lære å begå samme synder?"

"Nei" tilstod konduktøren, "nå begynner jeg å forstå. Det er så at hjemme hos meg bor en mann som er fritenker. Det er ham som har ført meg inn på slike tanker. Men nå skal jeg tale et par ord med ham, når jeg kommer hjem."

Guds ord er rent. Enkelte deler egner seg til å lese høyt, andre til å overveie i ensomheten. Men det er alt sammen rent og hellig.