1. ROPET FRA KORSET

 

 

Det første ropet fra Bibelen som vi skal ta for oss, er ropet fra korset. Du tenker kanskje nå på da Jesus ropte ”Det er fullbrakt” like før Han utåndet. Ja, vi kunne snakket om det. Jesus oppfylte jo alle profetier om Ham fra Det Gamle Testamente, og da Han ropte ut at ”det er fullbrakt” så hadde Jesus oppfylt sin gjerning med å bringe forsoning mellom Gud og mennesker. Jesu fullkomne offer erstattet alle ufullkomne ofre fra Den Gamle Pakt, og som et bilde på dette revnet også forhenget i tempelet. Jesus er derfor en soning for all verdens synd!

 

Men vi skal gå til det rop som Jesus ropte ut ved den niende time. Dette er et rop som åpenbarer enda litt mer i forhold til forsoningsverket:

 

«Men fra den sjette time ble der mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama Sabaktani! det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.?»   (Matteus 27:45-46)

 

Dette er ett av de syv uttalelser som vi har fra Jesus da han hang på korset. Om han talte flere ord, vet vi ikke. Det er det fjerde av de syv uttalelser Jesus kom med. Tre uttalelser hadde han talt innen mørket senket seg over landet, innen den sjette time (= klokken tolv), og fire uttalelser ved utløpet av den mørke periode. 

 

Det første ord han talte på Golgata var henvendt til Gud, hans Far: «Far forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!»  Dette ord ble sannsynligvis uttalt mens han lå utstrakt på marken, og soldatene var i ferd med å spikre ham fast til korset. Det siste ord var også et ord til Faderen: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd.» Likeså det midterste av disse syv ord, det vi nå leste: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»

 

Hvorfor ble Jesus forlatt av Gud? Aldri før hadde Jesus vært borte fra Guds nærhet. Dette var det absolutt verste Jesus kunne oppleve - å ikke lenger leve i Faderens nærhet og ikke lenger kjenne Guds salvelse, velsignelse og velbehag hvile over seg.

Jesus hadde jo levd i Guds nærhet fra evighet av. Han var jo Guds egen Sønn, “himmelens prins”.

Men her på korset var det mørkt, kaldt, vondt og ensomt. Og en tung djevelsk atmosfære fyllte stedet. Da hele menneskehetens syndebyrde og skyld ble lagt på Jesus, måtte Gud vende seg bort fra Ham. Denne følelsen var det verste Jesus kunne oppleve. Dette var mye verre enn naglene, tornekronen og piskeslagene. Ja det var verre enn all den torturen Jesus opplevde. Nå ble Han overlatt til ensomhet, angst og smerte – ja, til dødens veer.

”Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!” (Salme 51:13)

“Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.

Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker.

Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om min kjortel. Men du, Herre, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg!” (Salme 22:2-20)

Dette måtte Jesus oppleve for at du og jeg aldri noengang skulle oppleve å være forlatt av Gud. Jesus ble forlatt av Gud for at du og jeg alltid skulle leve i Guds nærhet!  

 

Legg merke til at Jesus retter denne bønnen til Gud i stedet for til Faderen, slik han alltid hadde gjort ellers. Kristi rop fra korset er ikke bare en forestilling han gjennomfører for å vise at han elsker oss. Nei, dette er Guds Sønn som overgir seg til døden for vår skyld! Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for menneskeslekten. All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder.

 

“Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” (2 Korinter 5:21)

 

Her ser vi at Gud rammer Jesus for alle menneskenes synd. Jesus blir forlatt av Gud for at vi skal slippe å bli det. Jesus ble det vi var, og vi ble det Han var! Han ble gjort til synd for oss (dvs. tok på seg våre synder og ble et syndoffer i vårt sted) for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet! Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss. Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

 

Jesus spør: Min Gud, hvorfor? Kan Gud forlate Gud? Hvordan kan Faderen av evighet forlate sin egen kjære Sønn? Peter gir svaret i sitt første brev: 

 

«Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt» (1. Peter 2:24). 

 

Profeten Jesaja gir oss enda mer av forklaringen: 

 

«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jesaja 53:4–5). 

 

Dette gjorde Jesus for å kjøpe oss fri fra syndens makt og lovens fordømmelse .

 

Jesu høye rop er det mest gjennomtrengende i hele Bibelen. Det fnnes ikke noe utsagn i noen av evangeliene som kan måle seg med Jesu rop fra korset, og med dette ropet får vi et glimt av hva Herren var villig til å gå igjennom for å frelse oss.

 

 

 

2. ROPET FRA MAKEDONIA

 

 

 

Det andre ropet fra Bibelen som vi skal se på, handler om nøden for mennesker som ikke kjenner Jesus. Det er et kall til misjon. Vi kaller dette ropet for Makedoniaropet:

 

"Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som stod der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem." (Ap gjerninger 16:9-10)

 

Dette ropet fra Makedonia, «Kom over og hjelp oss!» står fremdeles ved lag i vår tid. Misjonsbefalingen om å gå ut i all verden med evangeliet gjelder fortsatt. Når Jesus beretter om endetidstegnene, sier Han: «Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». (Matteus 24:14)

 

Det er derfor svært viktig å lytte til den stille røst på innsiden, som vekker oss opp til innsats i misjonens tjeneste. Det er faktisk mennesker i fjerne strøk som venter på oss! Dette er evangeliets tjenere, som venter på at noen skal komme og hjelpe dem. Men det er også ropet fra mennesker som i sin søken etter Gud ender opp i fortvilt forvirring.

 

Verden er full av lærer, ideologier og religioner. Men den trenger å høre evangeliet om Jesus Kristus! 

 

Men problemet er at selv om ”høsten er moden”, så er arbeiderne få! 

 

“Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!”(Matteus 9:36-38)

 

Jesus så folket med Guds øyne. Han så at de var forkomne, som får (sauer) uten hyrde. Ser du det samme? Ser du hvordan Guds hjerte går ut til mennesker?

 

Er du så villig til å ta ditt ansvar i misjonens tjeneste? Det er tre måter man kan være med på:

• Ved å be for misjonen. Vær en aktiv forbeder, som bærer misjonen og evangeliets tjenere i ditt hjerte og i dine bønner.
• Vær med og gi penger til misjonen. Ved å gi av vår vestlige overflod, kan vi være med og underholde innfødte pastorer og evangeliseter. Vi kan også støtte prosjekter som inkluderer oppføring av menighetsbygg,  bibelskoler og vanlige skoler, barnehjem og helseinstitusjoner.
• Vi kan selv reise ut og være med på å forkynne evangeliet like til jordens ender. Om vi ikke stuper rett inn i en heltidstjeneste på misjonsmarkene, så kan vi alle ta en misjonstur i året. Dette har de fleste råd til. Vi har også nok av feriedager å ta av.

 

«Fullfør din tjeneste» sa Paulus til sin nære venn og medarbeider Timoteus. I dag gjelder det deg. Hører du makedoniaropet kalle på deg?

 

”Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!” (Jesaja 6:8)

 

 

 

3. MIDNATTSROPET

 

 

 

Det tredje og siste ropet fra Bibelen som vi skal se på, er midnattsropet. Vi finner dette ropet midt inne i Jesu lignelse om de ti jomfruer:

 

”Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok sine lamper, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov.

Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten.

Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.”  (Matteus 25:1-13)

 

Vielser blant jødene på denne tiden, fulgte detaljerte regler. Først skaffet paret seg en kontrakt som var basis for ekteskapet. Et års tid senere bega brudgommen seg til brudens hjem, hvor hun ble overlatt til ham. Dette ble fulgt av en nattlig prosesjon til brudgommens hjem, hvor et bryllupsmåltid ventet.

 

I denne lignelsen ventet disse ti jomfruene på bryllupsprosesjonen, som gikk fra brudens hjem til brudgommens hjem – helt i tråd med de israelske bryllupsskikker. Et slikt opptog fant sted om natten, og siden det ikke fantes opplyste gater, måtte deltakerne selv ha med lamper for å lyse opp veien.

 

Her er det ikke tale om fem fra den gudløse verden og fem fra den kristne menighet. Nei, de er alle fra den innerste krets, alle ti er fra den kristne menighet. Fasaden (det ytre) er lik for dem alle. Her er det ingen forskjell. De går alle til gudstjenester og møter i Guds menighet. Forskjellen ligger i det indre – i hjertet. 

 

Uttrykket ”å ha olje på lampene” viser til det å være forberedt på brudgommens komme. Å mangle olje illustrerer det motsatte – i dette tilfelle, å være uforberedt på Jesu komme. Oljen står også i Bibelen som et bilde på Den Hellige Ånd. Har man Den Hellige Ånd i sitt indre, så har man et indre vitnesbyrd som burde føre til at en våker og ber, slik Jesus her sier.

Oljen er derfor et bilde på vårt indre skjulte liv med Kristus. Dette kan vi ikke gi til andre, om vi så gjerne ville. Vi kan kun peke på veien vi alle må gå for selv å motta denne oljen.

 

Vi leser at alle 10 gikk sammen for å møte brudgommen. På den måten er alle like, så ingen kan skille dem fra hverandre. Først da lyset fra brudgommen stråler dem i møte i den mørke natt, oppdager de fem at de har tatt feil. Hvilket rystende alvor vi møter her!  Å gå sammen med sanne kristne og tro om seg selv at en er en kristen, og så, i siste øyeblikk, når alt er for sent, å få høre av Herren: ”Jeg kjenner dere ikke.” Det er forferdelig å tenke på. 

 

Ettersom det går mot den dag med raske skritt at Jesus vil komme igjen, føres vi mot slike tider. Guds folk blander seg mer og mer med den gudløse og verdslige verden og bryter ned de grenser som Gud har satt mellom omvendte og uomvendte. En gjør det samme som de gudløse på flere og flere områder. Denne blanding stjeler kraften fra Guds folk og binder dem i avmakt og søvn. Verdslighet, de gudløses liv og vandel, måte å være på og å leve på, sniker seg dypt inn i blant oss. For en våken kristen skulle det være lett å se hvordan vår sjelefiende i dag arbeider med å forføre oss på så mange måter . 

 

Det hjelper ikke noe at du og jeg innbilder oss at vi er kristne! Hva sier Guds Ord? La oss ransakes av Guds ord. La oss høre etter Jesu ord: ”Våk derfor!” 

 

“Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.” (2 Korinter 13:5)

 

Selv om de så like ut, var de så forskjellige: de kloke levde med troens våkne øye. De blandet seg ikke med de gudløse. De hadde en våken tro! Jesus var sentrum i deres liv. De hadde olje på lampene! De uforstandige hadde ikke denne våkne tro. De manglet Jesus, selv om de mente at de kjente ham. Men Jesus kjente dem ikke. 

 

Hvem kom med til festen? De som var rede (Jesu brud). De har satt hele sin tillit til Ham, og lever med Ham i alt! Jesus er i sentrum. 

Legg merke til at døren ble lukket og ble ikke åpnet igjen. De fem uforstandige gikk evig fortapt. 

 

Å være rede er noe du og jeg må sørge for i tide. Der er for sent når Jesus kommer i skyene – for det gjør Han. Det eksakte tidspunktet kjenner ingen, men vi kjenner i våre hjerter at det nærmer seg. Er du rede når Han kommer?