Vi som vokste opp i det frikirkelige Norge på 1950 og 60-tallet, sang fra de tidligste ungdomsårene dette koret med et sterkt følelsesmessig engasjement. En av dem var Jørn. Alt fra 13 års alderen hadde han sterke åndelige opplevelser. Han var en drivende kraft i ungdomsflokken. Mange så på ham som et forbilde.

Det var derfor ingen stor overraskelse når han stod fram i menigheten og bekjente sitt predikantkall. Det var likesom helt naturlig. Mange hadde ventet på dette. Han var ennå ikke fylt 20. Men allerede på dette tidspunktet hadde han ledet møter og besøkt menigheter sammen med andre ungdommer for å vitne om hva Jesus betydde i hans liv.

Nå skulle han gi resten av sitt liv i evangeliets tjeneste. Først mange år på heltid. Senere kombinerte han utøvelsen av kallet ved siden av andre oppgaver. I mer enn 40 år fikk han oppleve det varme gode fellesskapet i den sammenhengen han stod. Underveis hadde han også flere sentrale oppgaver i kristen sammenheng. Alt var bare velstand.

Men så skjedde det noe som skulle forandre alt. Ekteskapet som hadde skrantet i mange år, holdt ikke lenger – til tross for iherdig kamp for å redde det. Det store personlige nederlaget var et faktum. Og det skulle koste.

Plutselig var han som alltid hadde vært innenfor, blitt utenfor. Han ble fratatt sin mulighet til å fortsette som forkynner. Andre i samme situasjon fikk fortsette som ingenting hadde hendt.  Men for han var menighetslokalenes dører var stengt.

Det ble en skremmende opplevelse som satte dype spor i hans sjel – for det er ganske ensomt og kaldt der ute. Særlig når gamle, gode venner og kjente som alltid hadde vært så positive, vendte han ryggen.

Det skjedde på forskjellige måter. Mange ble svært reserverte. Andre kritiske. Og noen til og med aktive baktalere, som med hensikt blandet rykter og sannhet for å gjøre historien mer interessant. Det gjorde fryktelig vondt.  Skyldfølelse og selvbebreidelse gjorde ikke situasjonen bedre.

Den nagende ensomheten, den indre smerten og de destruktive tankene ble nesten uutholdelige. Sjelen var som et opprørsk hav. Han så ikke lenger noen utvei. Innelåst i sin egen smerte var han i ferd med å resignere.

Heldigvis var det noen som forstod det dyp av mørke og håpløshet Jørn nå befant seg i. De strakte ut handa og stilte opp som venner og sjelesørgere. Dette ble redningen. Uten dem hadde han ikke orket med livet lenger, sier han selv.

Jeg kjenner både sorg og sinne når jeg tenker på dette. Hvordan kan slikt skje? Hva er det som driver mennesker til en slik brutal oppførsel. Da Jørn trengte dem mest, var de lengst borte.